I min bokmelding av Erik Reinerts Global økonomi i Morgenbladet 25. februar la jeg vekt på bokas svakheter. Jeg ser også positive sider ved boka. For eksempel er det grunn til å undre seg over, slik boka gjør, hvorfor frihandel nå er blitt et så viktig mål for rike land, mens frihandel ikke var like viktig da de selv utviklet sin økonomi.
Jeg tror likevel at boka legger for mye vekt på ytre forhold som en forklaring på dagens underutvikling. Dersom beskyttelse av egen industri er et hovedpoeng, burde Reinert forklare hvorfor de mange utviklingsland, som faktisk har prøvd å beskytte industrien (importsubstitusjon), ikke har fått den lovede utviklingen.
Mer generelt er det selvsagt umulig å gi en oppskrift på hvordan fattige land skal komme ut av fattigdommen. Underutvikling har aldri bare én årsak og det er selvsagt ikke bare økonomiske forhold som er avgjørende. Mange land har en elite som tjener på underutvikling og som ville miste makten dersom landet fikk en rask sosial og økonomisk utvikling. I disse landene finnes det ingen vei ut av fattigdommen uten grunnleggende endringer i maktforholdene. Det er imidlertid populært å legge ensidig vekt på ytre forhold i forklaringen av underutvikling og fattigdom. Globalisering, Pengefondet og Verdensbanken har skylden. Indre forhold i landene selv blir viet mindre oppmerksomhet. Dette er ikke et fruktbart utgangspunkt.
Den som vil forstå underutvikling må studere samspillet mellom indre og ytre faktorer; mellom teknologisk utvikling, synergi og hjemmemarkedes størrelse; mellom politikk og økonomi. Noe av det Reinert sier i boka er relevant i den sammenheng. Det er riktignok sagt før, akkurat som noe av politikken Reinert anbefaler er prøvd før. Svakheten ved boka er ikke at han gjentar noe som er sagt og prøvd. Svakheten er at han ikke tar dette opp til diskusjon. I stedet for en slik diskusjon får vi for mye polemikk som ikke treffer. Vi får høre om at det “finnes to hovedtyper økonomisk teori” standardteorien som er “høytflygende og abstrakt”, men likevel “bent frem til å dø av” (s 14 og 176); og Reinerts erfaringsbaserte teori som “er en måte å tenke på der faktisk viten nesten er alt” (s 21).
I sitt tilsvar (i Morgenbladet 4. mars) anbefaler Reinert oss å lese disse delene av boka som en harselas i stilen til Jonathan Swift og Ludvig Holberg. Den parallellen slo ikke meg da jeg leste boka. Tvert om framstår Reinerts polemikk mot økonomifaget som en besettelse en livsoppgave, som han sier i et intervju i forbindelse med bokutgivelsen. Polemikken tar plassen fra en grundig argumentasjon.
Anders Skonhoft (Morgenbladet 11. mars) syns derimot at det er “befriende at noen som Reinert produserer samfunnsøkonomiske analyser, riktig nok ikke helt konsistente, som er leseverdige og skaper ny interesse for faget.” Jeg går ut fra at Reinert betakker seg for en slik lunken støtte som stiller mindre strenge til en “outsider” med de riktig politisk standpunktene. Når det gjelder interessen for økonomifaget, er jeg redd Reinerts bok bare befester eksisterende fordommer.
Harald Gether, Jørgen Gether og Nina Lind (Morgenbladet 18. mars) stiller seg uforstående til min skepsis til Reinerts bok. De mener at “Reinert har lyktes i å starte en verdifull debatt”. Jeg er ikke sikker på det, men vi kan jo håpe. Noe av problemet, slik jeg ser det, er at boka er for polemisk og at den dessuten er for ensidig opptatt av ytre forhold og teknologisk utvikling. Boka overser grunnleggende sosiale og politiske motsetninger i fattige land.