Var Terri Schiavo hjernedød og i koma? Mye av debatten mellom Sondre Båtstrand i Grønn Ungdom og undertegnede er forankret i ulike formeninger om svaret på dette. Hvilke grunnlag baserer vi oss på?
I sitt innlegg 29. april uttrykker Båtstrand i klartekst at han bygger sine fortolkninger utelukkende på mediedekninger av saken. Samtidig skriver han om min argumentasjon at den ikke holder standarden han “forventer av en samfunnsforsker”. Hans begrunnelse er at jeg ikke oppgir kildereferanser i mine avisinnlegg. Dette gjorde han heller ikke selv i sine to første innlegg, noe jeg ikke skal kritisere ham for. Kildereferanser i avisinnlegg hører som kjent med til sjeldenhetene.
Hvor er kildene? spør Båtstrand meg. Svaret er at primærkilder fra rettssakene befinner seg noen tastetrykk unna. I 2005 er ikke dette oppsiktsvekkende, selv om Båtstrand åpenbart tror at han har foretatt “granskning av tilgjengelige kilder” ved å holde seg til mediene.
Mitt utgangspunkt i denne saken var at jeg så klare selvmotsigelser i mediedekningene. Disse var ikke åpenbare for folk flest, men jeg kunne oppdage dem ut fra de personlige erfaringene som jeg tidligere har beskrevet. Derfor skaffet jeg meg nærmere innsikt i saksforholdene. Det jeg da fant, resulterte i mine innlegg i Morgenbladet.
Terris dødsdom var forankret i påstanden om at hennes tilstand var “vedvarende vegetativ”, noe som innebærer hjernedød og koma. Denne påstanden ble fremsatt av leger som ekspartneren Michael Schiavo klarte å finne frem til for å vitne i favør av drapet. Mange andre leger har kommet frem til en helt annen konklusjon. Bare i Terris siste levemåned avga 13 leger med høy relevant spesialkompetanse rettslige erklæringer til hennes støtte.
Nevrologen W.P. Cheshire Jr. foretok en uavhengig undersøkelse av Terri og rapporterte 23. mars blant annet følgende: “Hennes oppførsel er ofte kontekst-spesifikk. For eksempel lyser ansiktet hennes opp og hun smiler i respons til stemmene fra kjente personer, som hennes foreldre eller sykepleier” (min oversetning). Cheshire beskrev også Terris latter ved morsomme replikker og glede over musikk. Videre gjorde han rede for Terris klare uttrykk for smerte, noe som hun ikke minst viste i forbindelse med sine menstruasjoner. Dersom man tar seg bryet med å gå til primærkildene, finner man en rekke lignende faguttalelser i kontrast til påstanden om at Terri var hjernedød og i koma, slik Båtstrand har fått inntrykk av fra mediene.
I 1992 fikk Michael Schiavo på vegne av Terri utbetalt 1,2 millioner dollar som erstatning for den medisinske feilbehandlingen som medførte hjerneskaden. Pengene skulle benyttes til Terris omsorg og behandling. Vitneutsagn beskriver hvordan Michael var besatt av tanken på luksusartikler han skulle skaffe seg etter at Terri var død og han ville arve restbeløpet.
Rettslige vitneutsagn fra Terris tidligere pleiere fremstiller Michael som en aggressiv og ustabil mann som terroriserte sine omgivelser og motsatte seg enhver form for terapeutisk behandling av Terri. Han besørget oppsigelser av pleiere som var ulydige ved at de forsøkte å behandle Terri på en human måte eller at de journalførte hennes ulike former for kommunikasjon og sosiale responser.
Det man sitter igjen med etter å ha lest disse rettsforklaringene er et bilde av en konemishandling som overgår det meste, og som ble fullbyrdet på den verst tenkelige måten.
Selv stiller jeg meg åpen til dødshjelp, men det krever strenge rammer. Schiavo-saken viser hvordan mord på svake og kostnadskrevende mennesker kan fordekkes som dødshjelp, noe det er grunn til å ta kraftig avstand fra.
Mange vil si at de ikke var klar over de faktiske saksforholdene i Schiavo-saken. Det er forståelig. Derimot forundrer det meg at noen får seg til å utbasunere sterke meninger i avisene om saksforhold de ikke kjenner annet enn fra mediene. Og i dette tilfellet er det ikke hvilke som helst meninger om en hvilken som helst sak, men applaudering av et brutalt drap på en funksjonshemmet kvinne.