Israel skal ut av Gaza i slutten av sommeren, og dermed er et fritt palestinsk område et historisk faktum. Men når den siste soldaten låser portene bak seg er også verdens største fengsel et faktum. Tilbake står 1,3 millioner fanger, uten reisemulighet, uten ressurser, uten økonomiske utsikter, arbeidsledigheten er godt over 50 prosent, de er frustrerte og sultne. Og som i alle fengsler er det de sterke menn som bestemmer; ytterliggående militser konkurrerer med korrupte ledere om å gjøre livet verre for palestinerne. Gaza blir enda et sted der frigjøringen gjør tilværelsen surere for folk flest. Men dette skal ikke være en trist nekrolog: tilbaketrekningen kan og må bli til en ny mulighet.
Gazas onde sirkel brytes først når utenlandske investorer melder seg. Slik er verdens globaliserte økonomiske regler, og ti år med hundrevis av bortkastede millioner av våre bistandskroner bare bekrefter dette. De eneste som har nytt godt av dem er den palestinske makteliten og våre egne konsulenter. Tiden er inne for å adlyde virkelighetens instruks: Kun kommersielle interesser, anført av utenlandske investorer, kan redde Gaza. Men slik situasjonen er i dag skal Paven besøke et bordell før investorene legger et øre inn i denne fordømte krigssonen.
I Gazas dystre utsikter ligger det likevel en unik anledning til å benytte Israels tilbaketrekning som et springbrett. Og muligheten ligger akkurat i det den forkastede okkupasjonen etterlatter bak seg. Midt i Gazas elendighet ligger nemlig en enklave av avansert industri: De israelske bosetterne kapret Gazas varme klima, høye grunnvann og billige arbeidskraft, supplerte det med entreprenørskap og teknologiske kompetanse, og utviklet verdens beste industrielle jordbruk av økologiske frukt og grønnsaker i høyteknologiske drivhus. Her ligger Gazas store sjanse, og ikke minst forskjellen mellom håp og katastrofe.
Det er avgjørende for Gazas fremtid at bosetternes drivhusindustri fortsetter sin vanlige drift. Poenget er ikke bare å gjøre dem til inntektskilde; de er ikke tilstrekkelige for hele Gaza. Nei, essensen her er å skape en økonomiske enklave ala Hongkong. Får drivhusindustrien lov til å fortsette, blir dette et signal til internasjonale investorer om at her er det penger å tjene. Bare når de kommer, kan Gaza begynne å nyte fredens dividende.
Palestinske ledere mener imidlertid at når Gaza endelig er fri, skal ingen få lov til å blande seg i deres affærer. Med denne holdning blir de verdens eneste u-land som bevisst avviser investorer, og dette er galskap. Palestinavenner må straks mobilisere for å endre dette fatale synspunktet. Palestinerne mangler alt som trengs for å drive en moderne industri: teknologisk kunnskap, lederkompetanse og markedsførere. Per datum klarer de ikke å drive eiendommene de overtar i én uke før de blir ødelagt. Dette skremmer naturligvis investorene, og blir til syvende og sist dødsdommen over Palestinas økonomi. Eiendommene må derfor forvaltes av en kompetent internasjonal entreprenør, i en overgangsperiode på minst ett år.
På grunn av de sensitive politiske omstendighetene kreves det en koordinert og intens diplomatisk innsats. Norge kan og må spille en fremtredende koordinerende rolle her. FNs Utviklingsprogram (UNDP) kan være egnet til å lede prosjektet, takket være denne organisasjons satsing på økonomisk bærekraftige metoder. Det er uhyre viktig at ingen bistandspenger satses: virksomheten må baseres på markedets krefter, og dermed fungere som et utstillingsvindu for potensielle investorer.
En av hovedutfordringene blir å benytte israelernes teknologiske kompetanse. Jeg har forsket på kompetanseoverføring mellom Israel og palestinerne, og mitt feltarbeid i Midtøsten viste et interessant bilde: Mange israelske organisasjoner tilbyr palestinerne undervisning og teknologiske veiledning på flere områder, inkludert medisin, jordbruk, markedsføring og hi-tech. Men naturligvis finnes det en enorm politisk og emosjonell motstand mot dette i Palestina, slik at ethvert samarbeidsprosjekt er dømt til nedleggelse med en gang mediene har avslørt det. Det finnes imidlertid tause metoder for overføring av teknologisk kompetanse. Allerede i dag hjelper israelske eksperter flere arabiske land med å modernisere deres jordbruk. De står klar til å hjelpe palestinerne og kopiere disse suksessprosjektene.
Et internasjonalt selskap bør ta på seg prosjektet, og drive eiendommene på en kommersiell måte. Dette selskapet kan ansette israelske rådgivere, og de bør trene og veilede palestinske fagfolk og ledere. Her kan Israels palestinske statsborgere spille en viktig rolle. De er utdannet på et høyt israelsk nivå, snakker både arabisk og hebraisk og kjenner begge kulturene. Dessverre er de sjelden benyttet i rollen som brobyggere.
Situasjonen i Gaza etter Israels tilbaketrekning betyr mye også for fredsprosessens fremtid. Israels tilbaketrekningsmotstandere, ledet av finansminister Bibi Netanyahu, ønsker eiendommene rasert med jorden. De vil på denne måten skape verst mulig trauma blant israelerne, og dermed øke motstanden mot videre israelske innrømmelser på Vestbredden. Dette må de ikke få anledning til. Med Gaza fredelig og rehabilitert ved sin grense blir Israel mer villig til å gå videre med fredsprosessen. Motkreftene utgjøres av fundamentalistene på begge sider, og verden bør motkjempe dem ved å gjøre alt for at Gaza ikke faller til en kaostilværelse som vi ser for eksempel i Somalia. Nøkkelen til suksessen er økonomi, og dette prosjektet er en viktig start.
Det er ikke tid å kaste bort, og det er bare naturlig at Norge tar på seg en ledende rolle. Med et vellykket engasjement kan Norge gjenerobre sitt gode rykte som relevant fredsmegler. For å lykkes må man imidlertid ha gode kanaler til begge sider; men mens palestinerne respekterer oss takket være våre bistandspenger, er forholdet mellom Norge og Israel iskaldt. I praksis har den norske innsatsen i Midtøsten etter Oslo-avtalen vært irrelevant, nettopp på grunn av vårt håpløse uvennskap med Israel. I UD nøyer man seg med å konstatere vemodig at dette bare er slik. Vi kan ikke akseptere dette i et område hvor vi satser så høyt.
Vi kan heller ikke akseptere palestinernes påstander bare fordi de er så snille og takknemlige overfor alt som er norsk. De tar feil når de insisterer på at de klarer seg alene bare israelerne er borte, og det er vår plikt å si det til dem. Bistandspengene som er ment for andre formål i Palestina kan og må brukes som et pressmiddel: de må kun leveres når palestinerne legger forholdene til rette for økonomisk virksomhet som fungerer etter markedsreglene. Palestinerne må gi sitt samtykke til et internasjonalt ledet prosjekt som har til hensikt å omgjøre de evakuerte israelske eiendommene til et display for det nye investorvennlige Palestina.
Hvert år gir vi flere hundre millioner til Palestina, og fruktesløse prosjekter fornyes med et automatisk byråkratisk stempel gang på gang. Prosjektet som her er foreslått skal finansieres av kommersielle interesser, og ikke av bistandspenger. En norsk koordineringsinnsats koster lite, og et forslag om dette er blitt fremmet til de relevante myndighetene i Norge. At regjeringen nøler med å satse på denne enorme sjansen i vår fredsindustris kjæreste område er uforståelig.
Den revansjsugne Samson ødela Gazas tempel mens det var fullt av folk, og døde i ruinene. Han tok med seg flere tusen fiender til graven. Denne "hederlig" dåd er nå ønsket av flere i Israel, som hedrer Samsons siste ord: "La meg dø sammen med filisterne!" Vi har en statsminister og utviklingsminister som burde være kjent med Bibelens tekst. Vi bør vente av dem at de griper denne anledningen til å hjelpe folk i Midtøsten å leve – ikke dø – sammen med hverandre. Og de må gjøre det nå.
haranrivlin@hotmail.com