Bernt Hagtvet gjentar i Morgenbladet 1. juli den misforståtte oppfatning at tidsskriftet Minerva er blitt liberalistisk. I likhet med Gudleiv Forr i Dagbladet 26. juni spør han seg hvor de konservative er blitt av. Hagtvets svar er SV og Stein Ørnhøi. Før han pliktskyldigst slenger med Lars Roar Langslet som Ørnhøis våpendrager.
Om Langslet føler seg vel i Ørhøis politiske selskap, skal ikke jeg uttale meg om. Men den samme Langslet kunne i hvert fall ha opplyst Hagtvet om at ordet verdikonservativ er en pleonasme: Konservatisme innebærer alltid å forsvare visse verdier. I Norge har konservatismen bygget på liberale verdier. I likhet med Minerva-kretsen fra 60-tallet er dagens Minerva liberalkonservative. Minerva og Bernt Hagtvet har nokså sikkert ulike syn på alt fra bokbransjeavtale via reguleringen av arbeidslivet til pensjonssystemet. Som liberalkonservative vil Minerva ikke alltid være enige med Bernt Hagtvet, og vi ligger nok også noe til høyre for Stein Ørnhøi. Men hvis det er Hagtvets kriterium for å kalles liberalist, trenger hans politiske kart en aldri så liten oppdatering.
Hadde Hagtvet lest Minerva regelmessig, ville han visst at vi problematiserer både statens og markedets rolle i samfunnet. Tidligere i år tok vi for eksempel opp problemer knyttet til det neoklassiske økonomiske språket. Men problematisering er ikke det samme som avvisning. Derfor tok undertegnede i et debattinnlegg i Dagbladet 13. juni opp mange norske akademikeres litt for refleksmessige avvisning av markedsspråk og -tenkning. I innlegget bruker jeg her og der et markedsspråkord og jeg nevner også Hagtvet som et eksempel på en som litt for ofte karakteriserer fienden som “nyliberalist” eller “markedsfundamentalist”, uten alltid helt å forstå hva denne egentlig har ment. Hagtvets avfeiing av Minerva som liberalister bekrefter med all ønskelig tydelighet hovedpoenget i innlegget. Men i likhet med Forrs kommentar i Dagbladet tyder Hagtvets uttalelse til Morgenbladet på at han ikke har lest Minerva overhodet.
Som den gamle konservative C.J. Hambro ville sagt: “Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.” For ordens skyld: Stundom slippes også liberalister til i Minervas spalter. Hvis man skal ha meningsfull refleksjon om den liberale konservatisme, tror vi i Minerva at det er en forutsetning at meninger kan brytes mot hverandre. Av samme grunn trykker vi selvfølgelig også innlegg fra den politiske venstreside. Hagtvet selv har flere ganger blitt forespurt om å bidra med en presisering av hva han mener med skjellsordet “nyliberalisme”, eller for den del med hedersbetegnelsen “verdikonservatisme”, men har takket nei. Tilbudet står ved lag, forutsatt at Hagtvet gjør et hederlig forsøk på å forstå dem som kommer fra en annen diskursiv tradisjon enn han selv.
En forutsetning er kanskje at Hagtvet må forstå at man kan være en reflektert liberalkonservativ og likevel uenig med ham. Hagtvet, og mange andre på den politiske venstreside, bruker i dag ordet konservativ nettopp som en hedersbetegnelse på synspunkter de selv innehar, og som de (i hvert fall tror) de deler med sine gamle politiske fiender, nå venner og arbeidskolleger ved landets universiteter. Når Hagtvet hevder at SV i dag er mer verdikonservativt enn for eksempel Minerva, betyr det i realiteten at han definerer konservatisme som en størst mulig skepsis til markedet og det sivile samfunn. Men den norske liberalkonservatismen har alltid vært noe annet og noe mer enn en aksept av behovet for staten. Hagtvet forvrenger dermed grovt den liberalkonservative arven fra Minerva-kretsen på 1960-tallet, og lager begreper som stenger for meningsfull debatt og refleksjon.
For liberalkonservative må forholdet mellom stat, samfunn og marked være gjenstand for kontinuerlig refleksjon, og det er ikke gitt at markedet eller det sivile samfunn alltid er svaret. Men det er ikke Hagtvet som avgjør hvordan den konservative refleksjon rundt dette skal se ut. Enn så lenge har derfor Minerva en funksjon å fylle ved å bidra med liberalkonservative perspektiver i norsk politisk debatt.
Nils August Andresen
Kulturredaktør i Minerva