Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen skrev i Morgenbladet 12. august en interessant artikkel med utgangspunkt i min bok Ona Fyr og det faktum at bokens budskap har truffet mange mennesker og miljøer hjemme. Han er svært kritisk til boken, som han mener er en nyliberalistisk, ukritisk hyllest til grådighet, marked og enkeltindividets eget ansvar for å bli vellykket.
Jeg er enig med Vetlesen i nesten alt han skriver om populisme, liberalisme, urettferdighet og lettvint individualisering av strukturelle utfordringer. Det var rart. Hvordan kan jeg være enig med en mann som er dypt uenig med meg?
Det finnens fire mulige svar:
1. Jeg har skrevet noe helt annet i Ona Fyr enn jeg egentlig mener.
2. Jeg har skrevet så utydelig og dårlig at mine meninger er kommet frem helt annerledes enn jeg ville.
3. Arne Johan Vetlesen har ikke forstått hva jeg har skrevet.
4. Han har ikke lest boken.
Få ting er kjedeligere enn debatter der den ene påstår at den andre ikke kan ha lest innlegget, eller boken, eller hørt foredraget. Jeg må derfor utgå fra at Vetlesen har lest Ona Fyr. Han vedgår riktignok at han leste den for tre år siden og for å bli "inspirert til en kritisk bok om reklamens makt over barn". Det er mulig han kan ha gått glipp av noe da, siden han neppe fant mye av det han lette etter. Kanskje husker han litt dårlig også. Det kan forklare det faktum at han ikke ett eneste sted i sin kritiske artikkel, siterer fra Ona Fyr for å belegge sin kritikk.
Jeg tenkte å hjelpe til litt med akkurat dette. Rett og slett se om jeg har rett, når jeg sier meg enig i mye av Vetlesens systemkritikk, og altså mener at Ona Fyr er en bok som er på professorens parti, enda han ikke er på parti med den. I litteraturvitenskapen heter det vel noe i retning av å "gå til teksten", la den tale. Her er noen av Vetlesens kritiske anmerkninger, akkompagnert av hva det faktisk står i Ona Fyr om disse sakene:
Om individualisme: "Bokens budskap handler om enkeltindividet", skriver Vetlesen. "Det er en bok om mitt ansvar, hva jeg skal gjøre ut av mitt liv". Her tror jeg han forveksler min bok med boken til en annen person han avlegger en visitt i sin artikkel, nemlig brannmannen Lasse Gustavsson og hans bok Gjennom ilden. Vetlesen har antageligvis ikke lest den (heller), men dens budskap er ganske riktig at vi som mennesker har krefter i oss til å ta tak i utfordringer og problemer og gjøre noe med dem, i hvert fall mer enn vi ofte tror – eller er blitt fortalt.
Personlig mener jeg at Gustavsson har et helt ok poeng, men at Vetlesen selvsagt har rett når han påpeker at mye avmakt og problemer handler om strukturer, økonomiske systemer og Verdensbanken, og ikke om å ta oss sammen.
Men hva står det i Ona Fyr om enkeltindividet og kravene om at vi må få til alt og bli vinner hver for oss? Blant annet dette:
Denne boka handler mer om hva folk kan få til sammen, enn om kunsten å bli en ensom stjerne på himmelen.
De store egoers tid er forbi, unntatt i kunsten. I resten av virkeligheten er det lagene som vinner.
Mennesker har mye rart til felles. Det går for eksempel opp og ned med oss. Av og til er vi på vårt beste, men før vi vet ordet av det, er vi på vårt aller verste. Lederne våre kan ikke forvente at vi alltid skal være på topp. Folk er av og til på topp, av og til på bunn og som regel circa midt imellom. Mennesker som ikke får aksept for svakhet, kan aldri utvikle styrke. Også mennesker imellom er det store forskjeller. Noen er enere, noen er toere, Ari Behn er en sekser og noen er til og med utenfor poengplass, men det må være rom for alle.
Bokens undertittel er da også "For deg som vil lykkes sammen med andre", og ikke "For deg som kan klare alt sjæl". Er det ett budskap som mer enn noe annet gjennomsyrer Ona Fyr, er det fellesskapets – at bedrifter og ideologier må skapes av de mange, eies av de mange og deles av de mange.
Om individualistisk grådighet og urettferdighet: Vetlesen skriver at "å være mot dramatisk økende ulikheter mellom folk, er å avsløre seg som taper" og "Det er ikke de rikes demonstrerte luksusforbruk som mobiliserer til valg". Han sier, som sant er, at hyttepalasser med 36 toaletter fortjener vår vrede og at Steinar Lem fortjener vår respekt.
Hva står det i Ona Fyr, mon tro? Lavpannet hyllest av den enkeltes rett til rikdom? Sterke forsvar for urettferdig fordeling fordi markedet alltid har rett? Døm selv:
Virkelig vekst kan bare skapes når mennesker deler med hverandre. Visse former for snever, økonomisk verdiøkning kan kanskje oppnås uten, i hvert fall for en stund, men menneskelig vekst kan det ikke, og den er en stadig viktigere forutsetning for all fremgang. Slik vekst skapes bare når mennesker deler seire og nederlag, sorg og glede, kunnskap, ambisjoner, drømmer og penger.
Jeg forstår ikke hvordan enkelte av milliardærene blant oss finner det rimelig at de skal eie alt – alt! – og cashe inn bare til seg selv, når verdiene ugjendrivelig er skapt av mange hundre eller tusen menneskers arbeid.
Egoistisk grafsing er ikke bare urettferdig, men regelrett stupid ettersom det å dele er forutsetningen for vekst.
Hm.
Om globalisering og miljøødeleggelser: "Denne konsolideringen av troen på at individet er alt og strukturene ingenting, at viljen er sterkere enn materien (er et mesterstykke) alt mens temperaturen varsles å kunne stige med over fem grader innen århundrets utgang og 30 000 barn dør daglig av velkjente og unngåelige årsaker. Og det er her Steen Jensens Ona Fyr blir relevant igjen".
Da skulle man tro at det i Ona enten harseleres over miljøutfordringer og -uro, eller at temaet i det minste glimrer med sitt fravær. Så la oss gå til teksten og se:
Det som på fint heter “En globalisert verden” betyr at heslighetene flyter fritt over landegrensene.
Siden kloden vår jo ikke tåler det ressursforbruk vi allerede har lagt oss på, og siden de fattige nødvendigvis vil kreve materiell vekst for seg selv, må vi som bruker mest, med samme nødvendighet innstille oss på å bruke mindre.
11. september kan være begynnelsen til slutten på den groteske terror som praktiseres i frihandelens, vekstens og det vestlige verdensherredømmets navn.
Bærekraften er i ferd med å bli pervertert; bærekraften er blitt til tærekraft. Globalt er vi inne i en rivende, tærekraftig utvikling. Vi tærer på jord, luft og vann, på koalabjørner, på regnskog og rettferdighet.
Vi står på kanten av stupet og tror løsninger er å ta et skritt frem. Men fremskritt er ingen god idé hvis fremover er feil retning. Er det fremskritt at vi har doblet forbruket vårt siden 1985? Når alle målinger viser at vi er mindre lykkelige nå enn da?
Hm. Hm.
Om effektivisering, nedbemanning og profittbegjær i næringslivet: Filosof Vetlesen velger her Posten Norge som eksempel, uten at han på noe vis redegjør for hva eksempelet har med Ona Fyr å gjøre. Han skriver om en postansatt godt voksen kvinne som har kjøpt mitt falske budskap "gjør det selv, du kan bli en vinner du også" (som han altså ikke har funnet noe sted i boken min, kun i sitt eget hode), og som deretter oppdager at hun blir utsatt for "oppsigelse, eller tvang – om atter en runde med omstilling, med påfølgende krav om endringsvillighet og forandringsevne hos den enkelte ansatte".
Om "endring" og "omstilling" står det ganske mye i Ona Fyr. For eksempel:
Folk hater å være med i Organisasjonen. De vet at er de med i organisasjonen, så blir de fort vekk med i omorganisasjonen og reorganisasjonen også, og det er det verste folk vet i hele verden. Vet du hvorfor så mange ledere omorganiserer så mye? Jeg tror de gjør det av redsel for at en medarbeider en dag skal komme inn på sjefskontoret og spørre hvorfor de egentlig går på jobben. Siden sjefen ikke aner det selv, holder han medarbeiderne så travelt opptatt med omorganisering at de ikke får tid til å spørre.
De fleste mennesker i store organisasjoner går ikke nødvendigvis rundt med en stor drøm i sine hjerter, men definitivt med en liten: Kan vi ikke vær så snill la være å omorganisere akkurat nå, og heller finne ut hvorfor vi går på arbeid?
I tillegg er boken preget av sterkt kritiske holdninger til begreper som “omstilling”, “endring”, “downsizing” og “outsourcing” nøyaktig det Vetlesen selv advarer mot.
Hm. Hm. Hm.
I tillegg kan det vel hende at filosofen i sin redegjørelse for Postens sjofelheter, legger for dagen en viss mangel på kunnskap både om hva Posten har gjort og hvorfor (det er for eksempel åpnet langt flere poststeder enn det er lagt ned de siste årene, og det er kanskje ikke så dumt for en bedrift som konkurrerer om kundene å gå med overskudd, slik at det kan satses på teknologi og annen utvikling), men la nå den saken ligge.
Det merkeligste er nemlig ikke Vetlesens postale mangler, men det faktum at han angriper en bok for synspunkter som ikke finnes i boken, og kontrasterer dem med egne synspunkter som boken er smekk full av. Derfor, og selv om det er kjedelig: Professoren har ikke lest boken han kritiserer. Underlig.
Til sist: Ona Fyr er ikke en partipolitisk bok full av systemkritikk av storkapitalens åpne og skjulte maktstrukturer. Der har Vetlesen rett. Den kan han sikkert skrive selv, hvis han ikke alt har gjort det. Leser han Ona Fyr, hvilket han etter mit syn burde gjøre, kan han kanskje få med seg et tips eller to om hvordan man får budskapet ut på en måte som treffer også. Da kan han kanskje selge 150 000 eksemplarer, og ikke 1500.