Den som leter etter et egnet sted til å reflektere over Europas fremtid, burde ta turen over Bund, Shanghais berømte strandpromenade, og derfra la blikket sveipe over denne byens enestående skyline. Shanghai og dens futuristiske arkitektur er ikke bare et symbol på den arkitektoniske fornyelsen av en gammel kultur- og handelsmetropol; byen er også et uttrykk for den voldsomme økonomiske og samfunnsmessige dynamikken som Kina og hele Asia er preget av.
Denne intense dynamikken burde stimulere oss europeere til ettertanke. Asias voksende makt er ikke rettet mot noen; for en eksportnasjon som vår, byr den tvert imot på muligheter som vi vet å ta vare på, men likevel merker vi: Her er det krefter i sving som griper dypt inn i livene våre. Den globale samfunnsbalansen truer med å forrykkes.
Vi er vitner til en økonomisk, teknologisk og sosial utvikling som vil forandre den verdensordenen vi er kjent med. Den virkeligheten som våre barn en gang vil leve i, tar form. Den er kjennetegnet av hard internasjonal konkurranse om markeder, ressurser og ny teknologi, som gjør det stadig vanskeligere for de europeiske høytlønnslandene å sikre finansieringen av det sosiale sikkerhetsnettet. Dette blir enda tydeligere i møte med den demografiske utviklingen. De europeiske landene er midt oppe i en dramatisk aldrings- og krympingsprosess. Om mindre enn ti år vil det for eksempel bo færre mennesker i hele Skandinavia enn i Shanghai.
Europa trenger konkurranse, men ingen sosial dumping. Disse omveltningene må vi møte med politisk klokskap. Tyskland har med Agenda 2010 lyktes i å innlede de reformene som er nødvendige for å sikre både landets konkurranseevne og at fremtidens velferdsstat hviler på et trygt fundament. Vi ser allerede de første fruktene av dette arbeidet. Vi må nå sørge for at denne reformkursen, som kombinerer økonomisk yteevne med sosial utjevning, blir irreversibel.
Vi i Tyskland må gjøre mesteparten av jobben selv. Vi må likevel ikke leve i den illusjon at alt avhenger av oss. De forestående omveltningene er av en slik dimensjon at vi europeere i fellesskap må bidra til at det 21. århundres verdensorden blir basert på de prinsippene som er blitt forbundet med vårt kontinent siden humanismen og opplysningstiden: respekt for enkeltmenneskets verdighet, frihet, rettssikkerhet, demokrati, sosial rettferdighet og toleranse. Bare i fellesskap kan vi europeere sette betingelser for globaliseringsprosessen og garantere alle, både bedrifter og arbeidstagere, at det også i fremtiden vil bli noe å leve av. Hvor stor suksess vi kan ha med dette, viser eksempler som Airbus og at vi i fellesskap ivaretar våre interesser i Verdens handelsorganisasjon.
Vi europeere må sammen tenke over den fremtidige rollen til kontinentet vårt og, når det er nødvendig, forandre politikken vår. Den europeiske unionen, som representerer et halvt hundreårs suksesshistorie, står foran sin største prøve. Neste uke har den britiske statsministeren Tony Blair på vegne av det britiske presidentskapet i EU invitert stats- og regjeringssjefene til et uformelt møte på Hampton Court utenfor London.
I sentrum av diskusjonene vil den europeiske samfunnsmodellen stå.
Landene på det europeiske kontinentet er konsensussamfunn. De kombinerer hensynet til økonomisk effektivitet med en politikk som makter å garantere samholdet i samfunnet. Folk er forandringsvillige, men forandringene må gjennomføres med klokskap og balanseres mot sosiale hensyn. Dette understreker ikke minst valgresultatet i Tyskland den 18. september. Bare når økonomisk rasjonalitet og solidarisk fellesskapsånd utfyller hverandre, vil vi på varig basis bevare samfunnsfreden. Dette er en nødvendig forutsetning for økonomisk fremgang, mangfold og tolerant sameksistens i et åpent samfunn. Dette er et kjernepunkt når vi snakker om den europeiske samfunnsmodellen.
Bevaring av samholdet i samfunnet er også en europeisk oppgave. Altfor ofte oppfatter nemlig ikke folk fellesmarkedets reguleringer som vern mot en vidtomspennende globalisering, men motsatt: Det indre markedet blir oppfattet som en markedsliberalismens fortropp, ja av enkelte som en trojansk hest med en skjerpet konkurranse i buken. Under dette tilpasningstrykket faller grunnlaget for mange bevarte fortroligheter bort, og bindingene til samfunnet løsner. Men disse kommer man ikke utenom i en fruktbar sameksistens.
For at det ikke skal oppstå noen misforståelser: Vi trenger konkurranse, og der det er nødvendig, må også politikken lage betingelser som fremmer konkurransen. Det er imidlertid ikke ansvarlig politikk for eksempel å legge til rette for sosial dumping eller senke miljøkrav under dekke av direktivet om “fri flyt av tjenester”.
Staten skal stå ved siden av folk. I Europa står vi foran en grunnleggende motsetning. Skal markedet og dermed kravet om stadig mer vidtgående liberalisering, bli den eneste målestokken for politisk handling? Eller skal vi europeere holde fast ved vår overbevisning om at politikk skal ha som utgangspunkt det normativt begrunnede kravet om sosialt ansvar når vi former virkeligheten vår? Her er det ikke rom for tvetydighet.
Folk er beredt til å ta initiativ selv, men de ønsker ikke at staten skal tre helt tilbake. For å skjønne dette trenger man ikke å minne om New Orleans. Folk i Europa, og jeg legger til også de i Storbritannia verken kan eller vil privatisere risikoene i livet fullstendig. De ønsker derimot, illustrert med et tydelig bilde, en stat som ikke sitter foran nesen på dem, men som står ved siden av dem. Disse forventningene vil vi orientere oss etter i Europa.
At dette til nå har lyktes dårlig, er resultatet av folkeavstemningene i Frankrike og Nederland over den nye EU-grunnloven et bevis på. EU har dermed havnet i en dyp krise. I denne situasjonen var det farlig å få de mislykkede finansforhandlingene i juni på toppen. Tyskland gikk da så langt som det var mulig, og kanskje litt lenger også. Andre sto derimot hardt på kravene sine, uten å rikke seg en millimeter. Til slutt var det nettopp de fattigere, nye medlemmene fra Sentral- og Øst-Europa som erklærte seg beredt til nedskjæringer. For de rike var dette pinlig, men også oppmuntrende. Dette viser nemlig at solidaritetstanken fortsatt er levende blant medlemslandene. Jeg personlig skiller for øvrig ikke mellom gamle og nye medlemsstater etter dette toppmøtet. Våre venner i de nye medlemslandene har bevist at de fullt ut har tatt ansvar for Europa.
Under møtet på Hampton Court neste uke skal det gjøres opp politisk status, før det i desember skal gjøres et nytt forsøk på å løse finansspørsmålet. Forutsetningene for at det skal bli en avtale om finanspakken er til stede. Under det luxembourgske presidentskapet ble det utarbeidet et forslag som et samlet kompromiss må orientere seg etter. Det ville ha vært et viktig signal om det ble enighet alt under det britiske presidentskapet, og jeg er sikker på at Tony Blair er klar over de store forventningene som stilles til ham.
Det er ingenting som gjør borgerne sintere enn et snikende tap av suverenitet.
En vellykket finansavtale alene vil imidlertid ikke redde Den europeiske union ut av den vanskelige situasjonen. Det er snarere på tide med en prinsipiell debatt om målene og oppgavene til Europa-politikken og den sosiale dimensjonen.
Vi må ikke finne opp Den europeiske union på nytt. På 1950-tallet ble det europeiske prosjektet begrunnet med en vilje til å overvinne antagonismen mellom landene i hjertet av Europa på varig basis, særlig fiendskapet mellom Frankrike og Tyskland. I tillegg skulle unionen hjelpe til med å skape gunstige rammebetingelser for den økonomiske gjenoppbyggingen av et kontinent som ble svært ødelagt under krigen. Begge deler lyktes med glans. Med de ti nye medlemslandenes inntreden i mai 2004 klarte vi også å få en endelig slutt på delingen av kontinentet.
Med avgjørelsen om at det skulle innledes medlemskapsforhandlinger med Tyrkia, har EUs freds- og stabilitetsløfte også fått en avgjørende geostrategisk dimensjon. Sist uke opplevde jeg i Istanbul hvor sterk tilknytning tyrkerne føler til Europa, til dets kultur og verdier. Det er ingenting som har gitt de reformorienterte kreftene i Tyrkia mer vind i seilene enn utsiktene til medlemskap i Den europeiske union. Dette vil ikke bare forandre Tyrkia selv på en dyptgripende måte; det vil også virke inn på de omliggende landene og bidra til å skape en dialog mellom vest og øst, mellom Europa og Islam, i pakt med tradisjonene fra opplysningstiden.
Jeg har fra starten vært en innbitt forkjemper for å innlemme Tyrkia i Europa. Likevel er jeg klar over at utsiktene til et tyrkisk EU-medlemskap gjør mange mennesker i Europa urolige. Deres skepsis må vi ta svært alvorlig. Dessuten gjelder det å understreke at bare et reformert Tyrkia, som fullt ut tilfredsstiller kravene til medlemskap, en dag kan bli medlem av EU. Vi må også ta hensyn til folks rettmessige behov for beskyttelse gjennom tilstrekkelige overgangsregler.
Spørsmålet er om EU som institusjon er forberedt på Tyrkias inntreden. Og i tillegg: Er unionens beslutningsstruktur blitt svekket av at antallet medlemsland har vokst til 25? Vi må huske følgende: Målet med grunnlovstraktaten er at den utvidede Europeiske union fortsatt skal være regjerings- og handlingsdyktig. Og at den skal underlegges en konstitusjonell ordning som gjør unionens avgjørelser åpnere, mer demokratiske og effektive. Slik blir også de nasjonale parlamentene mer involvert.
For meg finnes det derfor ingen grunn til å gå bort fra den grunnlovstraktaten som et flertall på 13 medlemsland etter hvert har ratifisert. Vi kan ikke under noen omstendighet innlate oss på enda et institusjonelt ordskifte. I stedet må vi gjennom en bred debatt bli overens om målene og oppgavene, kompetanseområdene og grensene til det utvidede EU, og vi må tilstrebe enighet om hvordan vi kan samarbeide om våre nasjonale reformanstrengelser, særlig i euroområdet. Bare slik kan det lykkes å skape en ny politisk kontekst som tar hensyn til borgernes skepsis og som kan skape ny tillit til det europeiske prosjektet.
Jeg er helt overbevist om at EUs grunnlovstraktat vil få bred tilslutning blant borgerne når vi på en overbevisende måte klarer å forme det europeiske prosjektet etter vår tids utfordringer.
Europa bør være en ledestjerne. Den som snakker med folk om Europa, legger raskt merke til at bare noen få er grunnleggende mot det europeiske prosjektet. Det virkelig overveldende flertallet av borgerne mener snarere at EUs ansvar er de store fremtidsoppgavene. Folk vil at EU i fellesskap skal ivareta sine interesser i prosessen frem mot den fremtidige verdenshandelsordningen. De ønsker at EU skal snakke med en stemme i verden og, når det er nødvendig, som på Balkan, også ta militært ansvar.
Jeg har ikke truffet noen som har trukket i tvil EUs rolle i kampen mot terrorismen, organisert kriminalitet eller menneskehandel. Alle skjønner umiddelbart at bare felleseuropeiske anstrengelser kan bringe oss nærmere tiltak mot drivhuseffekten som faktisk virker.
Det irriterer imidlertid folk at Den europeiske union iblant ikke finner frem til en felles politikk på områder der de venter at den skal opptre handlekraftig. På den andre siden brer det seg et snikende inntrykk av at EU-kommisjonen og EU-domstolens har som sitt egentlige formål å innføre nye, unødvendige EU-direktiver ved å påberope seg prinsippet om det indre marked, direktiver der sammenhengen med reglene for det indre markedet knapt er synlige.
Ikke sjelden blir de nasjonale regjeringene trukket til ansvar av borgerne for dette. Anklagene deres rettes først og fremst mot politikerne, men i neste omgang, og dette er mer graverende, fører EUs tendens til å utvide sitt kompetanseområde for mye, til at det sås tvil om medlemslandene fortsatt er intakte som stater.
Vi går inn for en Europa-politikk som søker å skape rammebetingelser for at våre folk kan oppleve frihet, velstand og sosial rettferdighet, trass i den hardere globale konkurransen og at befolkningen stadig blir eldre. Dette er ansvaret som vi har for nåtiden og fremtiden, og jeg er her på linje med et overveldende flertall av stats- og regjeringssjefene som sitter i Ministerrådet. Så høye mål må man sette seg hvis man vil ha legitimitet til å drive EU videre politisk.
Tyskland har på grunn av sin økonomiske og politiske tyngde, et spesielt ansvar i Europa. Men vi har aldri påberopt oss en lederrolle. Vi satser på å delta i utdypingen av integrasjonsprosjektet i nært samarbeid med våre venner og partnere i Den europeiske union. Samarbeidet med Frankrike spiller her en nøkkelrolle. Vi ønsker og trenger et sterkt EU, som makter å håndtere utfordringene og omveltningene i vår tid. Våre forutsetninger for å nå dette målet er gode.
Jeg ønsker meg et kontinent som er en ledestjerne for de andre regionene i verden. Når neste generasjons unge kinesere, indere og amerikanere kommer til Europa, håper jeg de opplever et kontinent der frihet, demokrati, økonomisk tyngde og solidaritet er forbundet i en syntese som har fremtiden foran seg.
©Die Zeit