Da jeg forleden leste Nora Nerdrum og Sara Sørheims (intendert allitterasjon?) kritikk av den nasjonale kunstkritikken (Morgenbladet 9/12), tok jeg meg i å humre litt da jeg så at de brukte det engelskspråklige “resepsjon” istedenfor “mottakelse” i et innlegg som ellers forherliget kommuniserbarhet, forståelse og fattbart språk.
Imidlertid, og det er mye viktigere, er det mulig Nerdrum og Sørheim har et poeng. Etter å ha vandret i en del gallerier og etter å ha lest en del kunstfilosofi, har det slått meg, og det er et syn jeg deler med den eminente Peter Aspden (kunstkritiker i Financial Times), at jo mer et verk trenger en verbal forklaring, desto mindre fullbyrdet synes det å være. I så måte er jeg helt på linje med Nerdrum og Sørheim, som poengterer nettopp denne mangelen på transitivitet fra kunstverk via kunstkritikk til mottaker, som er det jeg forstår at de mener med kommuniserbarhet. I motsetning ser jeg at Kjetil Røed kun fokuserer på sin egen rolle som kommunikator (Morgenbladet 16/12), men jeg tror at han i dette tilfellet blir litt for navlebeskuende.
Det er nemlig ikke bare hans egen kritikk som kritiseres, men også Faldbakkens verk. Nerdrum og Sørheim påpeker utstillingens utilgjengelighet og derfor dens behov for en forklaring. Når Kjetil Røed da ser seg blind på sin egen posisjon i dette logistiske systemet, tror jeg han misforstår Nerdrum og Sørheims kritikk. Problemet er nemlig ikke at Kjetil Røed ikke evner å gjøre seg verbalt forståelig, men derimot at han kryptiserer det som i utgangspunktet ikke er så vanskelig å forstå (men som likevel har behov for en forklaring). Faldbakken kommuniserer ikke, og når Røed derfor prøver å tillegge utstillingen egenskaper den ikke har ved hjelp av verbale krumspring, kommuniserer ikke han heller.
Problemet med Faldbakkens All that fall er nemlig ikke at den er så spekket med intendert mening at den fordrer en halsbrekkende tastaturgymnastikk fra kritikerens side for å "forklare" verket til mening, men derimot at den er så "åpen" at den kan leses på hvilken som helst måte. Den er ikke utilgjengelig fordi den er vanskelig å forstå, den er utilgjengelig fordi de populærkulturelle referansene som utstillingen er full av, er så subjektive at betrakteren selv må ilegge dem mening. Eksempelvis kan stablingen av Marshall-forsterkere fungere som en referanse til Andy Warhols stabling av Brillo-bokser, og siden Warhol er popkunstens store ikon som også arbeidet med musikk, er kanskje dette en hyllest til ham? Hvem vet. Dette er da også noe Røed selv behandler i sin kritikk, jamfør: "Slik sett er All that fall like mye en ramme for tilskuerens egen refleksjon som en samling kunstgjenstander." Det er mulig at denne rammegivningen også er Faldbakkens hensikt med utstillingen, men spørsmålet blir da om dette er en ramme publikum virkelig trenger.
Terje Meling
Samfunnsøkonom