I sitt svar på Abid Q. Rajas innlegg i Morgenbladet reagerer Johannes Due Enstad på det han mener er et uforstandig utspill. Jeg vil hevde at Enstad trekker sitt motargument i altfor edruelig retning, for å sitere hans egen retorikk. Han har rett idet han påstår at det blir feil å karakterisere Israels handlinger som folkemord, men når det gjelder de andre ankepunktene, går han for langt.
For det første – diplomati er ikke et rollespill. Her er jeg enig, men ikke på Enstads grunnlag. Diplomati er ikke et rollespill fordi det har realpolitiske konsekvenser. Situasjonen i Palestina dreier seg vel så mye om en ordkrig som en bakkekonflikt. På dette feltet innser Enstad tydeligvis ikke hvor mye Israel har vunnet de siste dagene. Norges tradisjonelle rolle har vært å stå bak resolusjon 242 (som ikke inneholder ordet de). Med det berømte "dear Condi"-brevet, derimot, har Jonas Gahr Støre brutt med dette og stilt seg på side med Israels høyrefløy. Resolusjon 242 hevder at Israel har rett til å leve innenfor "sikre og anerkjente grenser", mens Støre velger å bruke den israelske formuleringen "sikre og forsvarbare grenser". Dette bryter helt med det Enstad og Janne Haaland Matlary karakteriserer som "tydelighet og forutsigbarhet i utenrikspolitikken".
For det andre – når Enstad hevder at Raja tar feil i sin påstand om europeisk ryggesløshet i forhold til Israel, glemmer han at utenrikspolitiske handlinger ikke bare dreier seg om vedtak, men også om oppfølging. Hvis man ikke legger press på Israel for å få landet til å følge resolusjonene mot seg, blir det ikke skapt noe insentiv til å endre politikk. I dag har vi en situasjon der vedtak ikke blir fulgt opp (ingen boikott), samtidig har Norge gått fra å støtte Israels rett til å leve innenfor anerkjente grenser til å støtte deres rett til å leve innenfor forsvarbare grenser. Dermed har vi fått en situasjon der Israel vinner fram. Dette er på mange måter farlig. Slik jeg ser det er dette en trussel mot en gangbar fredsprosess hvor begge parters interesser kan bli ivaretatt. En rød-grønn regjering bør ikke gå lenger i sin støtte til Israel enn det den forrige regjeringen gjorde. Med "dear Condi"-brevet er dette en reell fare.
Jørgen Jensehaugen
Historiestudent ved UiO