“Når ble det en ytringsfrihet å tråkke andre religiøse tradisjoner på tærne?” spør Jeanette Sky i Morgenbladet 3. -9. februar, og demonstrerer dermed at hun kan altfor lite om ytringsfrihetens historie.
Kanskje Sky mener at hun har nok kjennskap til kampen for ytringsfrihet innenfor den kristne kulturkretsen, og at hun kan sympatisere med denne. Men det blir noe annet når det er andre religiøse tradisjoner. Det er i så fall interessant, for dermed opprettholder Sky et skille mellom oss og "de andre", de som har andre religiøse tradisjoner vi ikke har noen rett til å tråkke på tærne.
Dette innebærer at man bare kan kritisere en tradisjon innenfra. Dermed kan ikke jeg, uten religiøst livssyn, kritisere kristendommen, selv om den dominerer i Norge. Eller sier Sky at jeg egentlig er litt kristen likevel, så det er OK med humanistisk kristendomskritikk, men ikke islamkritikk? En slik kritikk må overlates til konservative og reaksjonære muslimer!? Eller til frafalne “muslimer”? Da går jeg ut fra at Sky applauderer Ibn Warraqs og Ayaan Hirsi Alis (etter min mening) overdrevent strenge islamkritikk.
Selvsagt kan det være lettere å tråkke på andres helligdommer enn egne, og det er viktig å utvikle evnen til selvrefleksjon og -kritikk. Men i dagens globale landsby er det meningsløst og paternalistisk å hevde at dette bare kan vokse frem innenfra på en legitim måte. I vår verden blir det galt og umulig å opprettholde et skille mellom oss og dem. Sky gjør seg skyldig både i en meningsløs todeling av verden og i en ufyselig paternalisme overfor de andre som er skilt ut fra den “egne” religiøse tradisjonen.
Sky hevder at ytringsfriheten er blitt en helligdom som må beskyttes, og “et våpen mot kulturer som i sin tur benytter sine helligdommer som våpen tilbake igjen. Slikt blir ingen av oss særlig klokere av.” Hva betyr dette? Mener Sky at en religionskritisk ytring, for eksempel at profeten Muhammed utnyttet epileptiske anfall til å hevde at han fikk åpenbaringer, er en likeverdig ytring med at “Gud er stor og Muhammed hans profet”? Ser ikke Sky forskjellen på et rasjonelt argument om eventuelt mot religion som kan fremføres på grunn av ytringsfriheten, og motytringer som påberoper seg en hellig innsikt?
Det er selvsagt karikaturene denne debatten dreier seg om. De er ikke rasjonelle argumenter, men nettopp en følelse uttrykt i “kunstnerisk” form. Jeg har heller ingen problemer med å se at de fungerer provoserende. Derimot er det meningsløst å si at de ikke har noen annen funksjon enn å provosere. For hva betyr provokasjon? Det betyr å utfordre og å uteske (i tillegg til å kunne bety å lokke til ulovligheter i juridisk forstand).
Vi trenger ofte å bli utfordret. Dette gjelder ikke i mindre grad for muslimer enn for oss andre. Det er særlig i forhold til etablerte sannheter og tradisjoner at provokasjon er nødvendig for å få til refleksjon og fornyelse. Det at ikke alle anspores positivt av provokasjonene, men går i baklås og blir mer intense i sitt forsvar for det bestående, forhindrer ikke at provokasjoner er uunngåelige når nye ideer blir introdusert. Det er faktisk banalt og illustreres av både vår historie og islams historie. Kort sagt er provokasjon både ønskelig og uunngåelig dersom man ønsker en bedre verden.
Sky spør om min forståelse av ytringsfriheten er preget av kampen mot religion overhodet. Det er den sikkert, men jeg forventer argumenter mot mine argumenter, ikke relativiserende insinuasjoner. Hva er galt i min argumentasjon og mitt forsvar for ytringsfriheten?
Lars Gule
Studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO