17. februar i år ble det i flere medier opplyst at ledelsen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet hadde bekreftet at ingen av de 13 medforfatterne som er implisert i sykehusets forskningsskandale hadde lest gjennom den famøse Lancet-artikkelen før den ble publisert. I en pressemelding samme dag understrekes det fra sykehusledelsens side at man vil vente med å trekke noen konklusjon hva angår medforfatternes rolle i saken til den eksterne granskningskommisjonen har avgitt sin rapport. Uansett utfallet av denne granskning mener vi at det er et presserende behov for å drøfte hvordan reglene for medforfatterskap praktiseres i medisinsk forskning.
Forutsetningen for at så skal skje er imidlertid at ledelsen ved De medisinske fakulteter og helseforetak i Norge tar på alvor at det eksisterer en ukultur av merforfatterskaperi i medisinsk forskning som det må gjøres noe med. Det fordrer at man ser på den kritikk som er blitt rettet mot denne kultur i kjølvannet av skandalen på Radiumhospitalet, men også før den tid, som det den er – en kulturkritikk – og ikke som en "heksejakt" på uskyldige enkeltmennesker (P. Brandtzæg, VG 20.01), ei heller som et "hatsk frontalangrep på norsk forskning" (S. Frøland, Aftenposten 13.02). Dette problem omfatter nemlig langt flere medisinske forskere enn de 13 som kan være implisert i forbindelse med ovennevnte skandale.
En av de første undersøkelsene som ble gjennomført i Norge for å kartlegge omfanget av vitenskapelig uredelighet i medisinsk og helsefaglig forskning er fra 1995. Undersøkelsen omfattet 219 forskere ved de medisinske fakultetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø, og ble utført av to medisinske studenter i samarbeid med en erfaren helsetjenesteforsker (Bekkelund, Hegstad og Førde: “Uredelighet i medisinsk og helsefaglig forskning”. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1995; 115: 314851).
Undersøkelsen viste blant annet at 22 prosent av forskerne kjente til alvorlige brudd på forsknings-etiske regler, mens 58 prosent meldte om kjennskap til mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Blant sistnevnte former ble misvisende forfatterlister oppgitt som den vanligste type uredelighet. Undersøkelsen viste også at organisert forskeropplæring med forskningsetikk ble betraktet som det mest effektive middelet for å forebygge slike problemer.
De norske funnene ble i 2005 bekreftet av lignende undersøkelser i Frankrike og i USA. I den amerikanske undersøkelsen, som omfattet vel 3000 forskere, oppga ti prosent misbruk av kriteriene for medforfatterskap og 12,5 prosent bruk av mangelfulle data eller tvilsom datatolkning som forhold de selv hadde vært involvert i (Martinson, Anderson og de Vries: “Scientists behaving badly”, Nature 435, 737738, 9. juni 2005). Den franske studien dokumenterte i tillegg at bare halvparten av de kliniske forskerne hadde kjennskap til de internasjonale reglene for medforfatterskap og rapportering av vitenskapelige funn, de såkalte Vancouver-reglene (Pignatelli, Maisonneuve og Chapuis: “Authorship Ignorance: views of researchers in French clinical settings”, Journal of Medical Ethics 2005; 31:578581). Vi har ingen indikasjoner som skulle tyde på at bevissthetsnivået blant norske kliniske forskere er høyere enn hos deres franske kolleger.
I en kronikk i Dagbladet 13. februar og i et debattinnlegg i Aftenposten samme dag skriver Per Brandtzæg at “spørreundersøkelser tyder på at mindre graverende juks er et større problem enn direkte datasvindel”. Det medfører riktighet. At de samme undersøkelser oppgir brudd på reglene for medforfatterskap som en av de hyppigst forekommende former for “mindre graverende juks” nevnes imidlertid ikke av Brandtzæg. I likhet med forfatterne bak den amerikanske undersøkelsen tror vi det nettopp er i forhold til slike overtramp at tiltak nå bør iverksettes. Gjennom å fokusere på de mindre graverende formene for vitenskapelig uredelighet, slik som misbruk av kriteriene for medforfatterskap og manglende kontroll med og kvalitetssikring av innsamlingen av data, vil man også kunne forebygge noen av de alvorligste formene for forskningsjuks. For dersom medforfattere reelt må gå god for datainnsamling, analyse og fortolkning vil det bli langt vanskeligere for enkeltpersoner å fabrikkere, forfalske eller manipulere med data.
Brandtzæg fremholder at det er viktig å sikre at hver enkelt forskergruppe har en ledelse og en kultur som evner å ta slike problemer på alvor. Forutsetningen for at så skal være tilfelle er imidlertid at disse problemene erkjennes av ledelsen som det de er. Dernest må det gjøres noe for å forebygge at slike brudd på forskningsetiske kjøreregler skjer. Et minimumstiltak for å sikre kvaliteten på innsamlingen av data vil være å sikre at flere enn én forsker er involvert i denne fasen av en studie.
For å redusere problemet med merforfatterskaperi tror vi imidlertid det kreves tiltak på flere nivåer. Det må for det første ryddes opp i den vrangforestilling at veiledere og forskningsgruppeledere automatisk anser seg som berettiget til å stå som medforfattere på egne stipendiaters eller andre underordnedes arbeider, uansett egen innsats i den forutgående forskningsprosess. Det samme gjelder personer som har lånt ut røntgenbilder eller vevsprøver, levert reagenser eller medikamenter eller vært behjelpelig med å skaffe til veie finansiering, forutsatt at de ikke også har bidratt substansielt i selve forskningsprosessen. Slike bidrag skal det selvsagt takkes for, men ikke gjennom kreditering som medforfattere! De hører hjemme under rubrikken Acknowledgment. Dessverre synes det å være marginal kjennskap i forskningsmiljøene til dette viktige punkt i Vancouver-reglene, ikke bare blant de unge i faget, men også blant deres overordnede. Regelmessig kursing i regelverket for rapportering av vitenskapelige funn bør derfor gjøres obligatorisk ikke bare for forskerrekrutter, men også for erfarne forskere med veiledningsansvar. For det andre bør forskere og bevilgningsinstanser forstå fordelene ved en spesifisert og offentlig dokumentasjon av innsatsen på hvert vitenskapelig arbeid, slik det nå kreves av enkelte internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Uten dette er det ofte umulig å vite hvem som har stått for hva i en vitenskapelig artikkel. Forfatterskap handler ikke bare om fordeling av ære, men også om fordeling av ansvar. Konsekvent og konkret angivelse av ansvarsforhold vil styrke forskernes og forskningens integritet, noe som er svært viktig å vise til når samfunnet bes om støtte til forskning.
Problemet med merforfatterskaperi lar seg imidlertid vanskelig løse uten at man også tar tak i dets institusjonelle og økonomiske sider. For som påpekt av Alan M. Jette i en kritisk kommentar i november 2005 til den amerikanske undersøkelsen nevnt ovenfor, fokuseres det altfor lite på hvordan presset på forskere for å skaffe ny finansiering eller vinne frem i konkurransen om akademiske stillinger bidrar til å forsterke denne ukultur. Det er åpenbart at den omlegging av finansierings- og premieringsordningene for forskning som har funnet sted ved våre universiteter de siste årene med vekt på vitenskapelig produksjon har en rekke fordeler. Så lenge antall publikasjoner teller mer enn kvalitet når det gjelder pengestrøm og akademisk avansement, er det imidlertid grunn til å frykte at ukulturen når det gjelder merforfatterskaperi vil bre seg videre fremfor å avta. Det vil i hvert fall være tilfellet så lenge stipendiaters produksjon av vitenskapelige artikler bare innkasserer penger til institusjonene dersom deres veiledere blir med som medforfattere. Denne akademiske variant av sykehusenes DRG-problem, dvs. at man rubriserer pasienter under behandlingstiltak som gir mer inntekter til sykehusene enn det faglig sett er grunnlag for, er det viktig at det ryddes opp i før tilliten til norsk medisinsk forskning blir ytterligere redusert. Det fordrer imidlertid ikke bare ansvarlig avholdenhet fra den enkelte veileders side, men også at de myndigheter som styrer pengestrømmen til norsk forskning forbedrer sine premieringsordninger.
Jan Helge Solbakk
Søren Holm
Joel Glover
Professorer ved Det medisinske fakultet, UiO