I Morgenbladet av 31. mars blir bøker om tre av de mest kjente skikkelser fra det forrige århundre behandlet av Lasse Midttun i artikkelen "Kommunisme som antihumanisme". Bøker og opplysning om de overgrep som er skjedd i kommunismens navn er selvsagt viktig, og det er like viktig at de blir anmeldt og innholdet beskrevet med innlevelse, slik Morgenbladets anmelder stort sett klarer. Men artikkelforfatteren skriver at "selv 100 millioner lik har ikke fjernet kommunismen fra den intellektuelle dagsorden". Midttun viser her, og flere andre steder i teksten, at han ikke har tatt, eller ønsket å ta, poenget.
Grunnen til at kommunismen ikke er fjernet, og aldri vil fjernes, fra den intellektuelle dagsorden, er at kommunismen som ideologi ikke har noe mer å gjøre med disse 100 millionene enn det demokrati har å gjøre med Saddam Hussein. Hussein hevder han er demokrat. Stalin hevdet han var kommunist, men betyr det at de har rett i det? Selvsagt ikke! Da ville vi alle like mye måtte ta et oppgjør med demokratiet som med kommunismen, og det er jo selvsagt absurd.
Skal gale diktatorer kunne ødelegge begrepsapparatet vårt på en slik måte? Nei, Midttun, som finner det pussig at kommunismen ikke er død og begravet, burde gå til dem som kaller seg kommunister i dag og spørre om det at de er kommunist fordrer støtte av Stalin. Eller gå til Marx og se hva han legger i det å være kommunist. I begge tilfeller vil han få til svar noe helt annet enn det som ble resultatet i Kina og Russland. Beklageligvis kunne også kommunismen brukes på samme måte som andre fortsatt dagsaktuelle ideologier som for eksempel liberalismen eller kristendommen nemlig som legitimitet til undertrykkelse.
Dette er imidlertid verken skaperne av ideologien eller den jevne tilhenger sin feil, og å hevde dem motbevist som følge av kulturrevolusjoner blir å bomme fatalt på poenget et poeng det er like lett å finne for den som ønsker som å finne ut om Pol Pot sine ugjerninger. Å være kommunist betyr derimot å ønske en revolusjonær sosialistisk omveltning av samfunnet i en slik forstand at samfunnets og statens krefter går vekk fra å tjene kapitalens interesse som i dag, og over til å tjene folks interesse i form av et demokratisk samfunn som arbeider mot ett klasseløst samfunn.
Om revolusjonen er væpnet eller ikke, er av underordnet betydning, men det er opplagt at da det kommunistiske manifest kom ut i 1848, og europeiske arbeidere ikke hadde stemmerett, så måtte den være væpnet for å slå gjennom. I Norge i 2006 stiller dette seg selvsagt annerledes, da et flertall av befolkningen ved valg kan stemme for et parti som innfører denne revolusjonen og det nye samfunnssystemet sosialismen.
Dette er kommunisme. Og det er humanisme. Men at Stalin drev antihumanisme er det ingen tvil om, på samme måte som mange som kaller seg demokrater driver antihumanisme. Når biografien om Mugabe kommer, kan vi kalle artikkelen “Demokrati som antihumanisme” og stille spørsmålet hvordan noen kan være demokrater etter dette.
Isak Lekve
Student, Sorbonne, Paris (UiB)