Regjeringen varsler liberalisering av bioteknologiloven, og flertallet i bioteknologinemnda vil nå åpne for forskning på befruktede egg, på visse vilkår. Gjeldende lov er bare to år gammel, og ble vedtatt etter en grundig prosess. En rekke høringsinstanser uttalte seg avvisende til forskning på embryonale stamceller (celler utvunnet ved avlivningen av befruktede egg). Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad ønsker nå rask behandling av nytt lovforslag før sommeren. Men vårt samfunn er ikke tjent med at vi hopper bukk over nye runder med grundig refleksjon.
Det er vanskelig å få en god diskusjon når temaet formuleres unøyaktig eller galt. Det restriktive synet blir gjerne omtalt som “motstand mot forskning på embryonale stamceller”. Dette er så upresist at det blir villedende. Et tankeeksperiment: Hvis det vi diskuterte var om vi skulle begynne systematisk avliving av funksjonshemmede, for å ta ut organer til transplantasjon så andre liv kunne reddes, ville man ikke kalle dette en “debatt om organtransplantasjon” debattens tema og kjerne ville snarere være hvorvidt det er etisk riktig å avlive funksjonshemmede for å høste organer. Og debatten ville ikke kunne avgjøres ved å vise til antallet ikke-funksjonshemmede som kunne reddes på denne måten.
Tilsvarende i det aktuelle spørsmålet – uenigheten handler ikke om forskning på embryonale stamceller, men om hvorvidt det er etisk forsvarlig å avlive embryoer (befruktede egg) for å kunne forske på dem. Hvis det fantes en etisk uproblematisk måte å framskaffe embryonale stamceller til forskning på, ville slik forskning kunne støttes helhjertet av alle – den ville ikke være omstridt. Stridsspørsmålet er derfor om det kan forsvares å destruere et spirende menneskeliv til nytte for andre.
De som går inn for slik forskning, har i prinsippet kun to måter å argumentere på: Enten ut fra forskningens antatte nytte for samfunnet, eller ut fra et syn på menneskets verdi basert på sortering av mennesker. Vi skal se at begge er høyst problematiske.
Det hevdes at forskning på embryonale stamceller har lysende utsikter. Kunnskapen og metodene forskningen vil frambringe, vil i framtiden kanskje kunne lindre og kurere mange av de sykdommer som i dag medfører stor lidelse og tidlig død for mange mennesker. Dette er slett ikke utenkelig. Men poenget er at vi ikke kan benytte dette utilitaristiske argumentet før sakens kjerne er avgjort: Hvis destruksjon av befruktede egg er og blir en uetisk handling, hjelper det ikke at denne ugjerningen potensielt har gode konsekvenser på lang sikt. Pliktetikken må komme før den rene nytteetikken.
Mot sin vilje ble fanger utsatt for eksperimenter av tyske leger under 2. verdenskrig. Noen fanger døde. Til gjengjeld fikk vi mye ny viten innen fysiologi og medisin, men dette rettferdiggjør ikke denne uetiske forskningen. Dette vonde historiske eksemplet er analogt med det store veivalget vi står overfor i dag.
Er så befruktede egg mennesker? Uten tvil. Hvordan kan vi slå dette fast så kategorisk? Fordi de biologiske fakta er følgende: Ved befruktningen starter et nytt liv. Dette livet tilhører arten menneske. Vi har alle vært embryoer, og utviklet oss til barn, tenåringer og voksne. Du har selvsagt vært det samme individet helt fra starten, og hele tiden et menneske.
Så er spørsmålet om disse minste medlemmene av menneskearten, de befruktede eggene, har samme verdi som voksne mennesker. Her kommer vi til de liberales andre argument. De bestemmer seg for å innføre en todeling av menneskearten – personer og ikke-personer. Kun de som er personer i etisk forstand har menneskeverd, og har krav på vår beskyttelse. I slike etiske systemer må individet ha visse egenskaper for å være en person: Bevissthet, evne til å knytte meningsfulle relasjoner til andre og evne til å handle rasjonelt, for å nevne noen eksempler.
Med slike kriterier for moralsk verdi, er det ingen tvil om at befruktede egg kommer til kort. Men en slik gradering vil også tildele fødte mennesker verdi etter deres egenskaper, enten vi vil eller ikke. Psykisk utviklingshemmede og demente er blant dem som ikke har de nødvendige egenskaper i fullt monn. Og er ikke også nyfødte, tenåringer og mange voksne mindre enn fullt rasjonelle? Kommer de ikke alle da til kort som "personer", og dermed i graden av menneskelighet? I så fall må også deres interesser vike når hensynet til dem som er mer fullt menneskelige krever det.
Vi trenger derfor ikke bli overrasket når Peter Singer, den internasjonalt anerkjente bioetikeren som har en variant av dette synet, foreslår at foreldre i én måned etter fødselen skal få bestemme om den nyfødtes liv skal få fortsette. Han hevder også at voksne “ikke-personer” skal kunne avlives av hensyn til omgivelsene. Dette er logiske konsekvenser av det tilfeldige skillet mellom “personer” og “ikke-personer”.
For dem som holder det liberale syn i debatten om destruering av befruktede egg, finnes altså to mulige argumentasjonsmåter. Og de ender derfor opp i én av to grøfter: Enten den utilitaristiske feilslutning, der man aksepterer en klart uetisk handling (destruksjon av befruktede egg) i bytte mot utsikten til utbytte av forskningen i framtiden.
Den andre grøfta er å gå inn for det graderte menneskeverd, et menneskefiendtlig filosofisk system der vi tildeles verdi etter egenskaper.
Hva er så det etisk akseptable alternativet? Jeg vil gjenta at de konservative er for stamcelleforskning – så lenge stamcellene kan skaffes til veie på etisk forsvarlig vis. Adulte stamceller (framstilt fra fødte individer) kan frambringes uten å destruere liv. Forskning på slike cellelinjer er altså ikke beheftet med de samme etiske problemer som forskning på embryonale stamceller. Erfaringen med slik forskning hittil gir grunn til forsiktig optimisme.
Per i dag synes denne forskningens potensial mindre enn forskningen på embryonale stamceller. Men det er likevel denne veien vi må gå. For ikke å skape et menneskefiendtlig samfunn og miste vår egen menneskelighet, må vi la lovverket beskytte også de svakeste medlemmene av menneskearten, selv om de framstår som ubetydelige.