Med sin kronikktittel “Stopp kvoteringen av høyreintellektuelle!” bekrefter Even A. Øvald en sentral fordom i dagens debatt om samfunnskritikerens rolle. For er det virkelig slik at kritikere av “venstresidens” agendaer er “høyreintellektuelle”? Denne misforståelsen stammer fra at det å være kritisk, å advare mot maktovergrep eller å ville fremskrittet, faktisk er identisk med venstresiden som en normativ størrelse. Ja, helt siden den franske revolusjonen har begrepet om den intellektuelle vært forbundet med den som sitter til venstre og protesterer mot kongemakten. I denne tradisjonen burde derfor begrepet høyreintellektuell, være en umulig konstruksjon. Men slik er det ikke. Etter at de “venstreintellektuelle” satte seg på kongetribunen har de klokelig vernet om sin ideelle rolle som radikale opprørere. Dermed kunne kritikere av den nye kongemakten, ganske behendig, kompromitteres som “høyreintellektuelle”.
Men hvordan utfordre en ideolog som allerede har gjort utfordringen til sin eiendom? Jo, ved å kjempe med han om begrepsrettighetene, sette spørsmålstegn ved om begrepseiendommen fremdeles er legitim eller om den er blitt et skalkeskjul for privilegier. Vi kan for eksempel vende litt på Øvalds påstand om at den økonomiske eliten er høyresidas naturlige forbundsfelle. Denne sannheten var nok aktuell for 25 år siden, men i dag ser vi helt andre og mer subtile konstellasjoner av makt og maktforhold. En uerkjent, men destruktiv allianse, går i dag mellom kulturliberalister og økonomiske liberalister. Dette dreier seg ikke om Arbeiderpartiet som privatiseringspådriver eller alliansene mellom Hågensen og Røkke, Jagland og Heyerdahl. Nei, det er dypere kulturelle utviklingstrekk som avslører den potente forbindelsen mellom “venstrekrefter” og maktkrefter i samfunnet. Da de sosiale frigjøringsprosjektene ble omladet til selvrealiseringsprosjekter, fikk vi en gradvis endring av samfunnets idealer. Kynisk selveksponering ble ikke lenger lett å skille fra seksuell frigjøring, kjønnskamp, toleransekrav, ytringsfrihet, og rock mot makta.
Det frigjorte mennesket forlangte alternative valgmuligheter og fikk bekreftet sin nye egenverdi i det mediestyrte konkurransesamfunnet. Venstresidens radikale åpenhet (liberalismen i kulturen) har banet veien for og stimulert åpenheten i markedet (liberalismen i økonomien).
Dette betyr selvfølgelig ikke at “venstreradikale” har noen direkte makt i den økonomiske sfæren. Jeg tror, som kronikkforfatter Øvald, at den økonomiske sfære egentlig er adskilt fra den offentlige sfæren der både “venstre- og høyreintellektuelle” befinner seg. Men Øvalds påstand om at “når venstresida prater mest er det ikke et tegn på deres makt over offentligheten, men på deres avmakt i den økonomiske sfæren”, er nok i overkant fortrøstningsfull.
De som prater mest er vel aller helst etterplaprere folk som ikke har annet på hjertet enn å bekrefte det som allerede står i leseboka; en grå masse av lydige politikere og akademikere hvis eneste funksjon er å gi resonans til det selvsagte mælende men likevel livløse.
Og det er nettopp pga. alle disse pratsomme at den intellektuelle (eks. Nina Witoszek) blir synlig. Den som har noe på hjertet vil automatiske vekke oppsikt, forarge, informere, irritere og berøre - hvis hun slipper til. For enkelte vil dette fortone seg som kvotering – at noen slipper til for ofte eller for mye. Men egentlig betyr det vel bare at noe annet slipper til. For den som slipper til blir jo sluppet til av noen, og dette noen er vel hegemoniet, referansegruppen og makten?
Man skal imidlertid være forsiktig med å ikle seg dissenterrollen for å flagge sin radikale posisjon. Da kan man lett falle i motstrømsfella – ei bakevje der turistdissidenter kan få bekreftet sin individualisme blant likesinnede. Derfor lanserer man ikke de kjetterske spørsmålene, men fremmer bare det man har på hjertet. Så får man tidsnok merke om man blir kjetter av det eller får applaus fordi man er så modig.
Helge Iberg
Komponist