"Skrik" som maleri og som litteratur

Kunsthistorikeren Hans-Martin F. Flaatten begynner sin meget interessante kronikk 28. juli slik: "I dag henger Skrik igjen sammen med andre av malerens bilder i Nasjonalmuseets nyåpnede Munch-sal", og han utleder implisitt sine betraktninger ut fra originalversjonen i Nasjonalgalleriet. Det bildet som reproduseres i artikkelen er imidlertid Munch-museets replikk, kanskje malt bortimot tyve år senere (se Marit Langes artikkel i Kunst og Kultur ½006), som fremdeles er savnet etter tyveriet.

Til gjengjeld har praktisk talt alle reportasjer om tyveriet av Munch-museets “Skrik” og “Madonna” vært illustrert med Nasjonalgalleriets versjoner (se f.eks. Aftenposten 21. februar). Forskjellene er faktisk til dels store. Journalistene svarer gjerne at de bruker det billedmateriale de får fra Scanpix, hvilket vel også er tilfelle med Flaattens kronikk. Spiller det noen rolle?

Ikke hvis billedkunst hovedsakelig betraktes som postkortvignetter til litterære temaer. Hvis man er ute efter det originale kunstverks spesifikke visuelle kvaliteter, med sin substans, tekstur, “håndskrift”, format og unike fremtredelsesform hinsides ordene, blir saken en annen. Erfart på stedet spiller det i høyeste grad noen rolle. Litterær kultur kan ikke – og bør ikke – forveksles med visuell kultur.

Erling Skaug