Hvordan elske Norge uten å havne i krangel

Safari Yves Shabani

Komiker og danser født i 1997.

Har vært med i seriene Safari på safari og Er jeg norsk nå?

Har NM-gull i hip hop og deltatt i en rekke tv-produksjoner. 

«Husk at vi bor i et fint land». Beskjeden Safari Shabani vil gi er enkel, likevel kludrer det seg til iblant. Han kom fra Zambia til Norge – nærmere bestemt stasjonsbyen Mysen i Indre Østfold – for ti år siden. Siden har han turet inn i norske landskap. Først med Youtube-serien Safari på safari, der han går på Gaustatoppen, over Haugabreen og bort til en elg. Så i den nylig sluppede dokumentarserien Er jeg norsk nå? på plattformen null47, der han går inn i Oslos humormiljø, lager sitt eget show på Parkteatret og tar en rekke telefonsamtaler med UDI. For selv om Shabani har vært med på 71 grader nord, døpt russen i Askim og møtt kronprinsen, er han i byråkratisk forstand ikke norsk. Han har levd det siste tiåret som papirløs. Altså uten pass, legitimasjon og BankID. Og det er det beste tiåret i hans liv, sier han.

– Jeg vil minne folk på alt vi har i Norge. At Norge har prøvd skikkelig hardt. Når det gjelder rettigheter, helse og utdanning. I stedet for å klage hele tiden, må vi sette pris på det, sier han.

Livet uten BankID

Shabani er født i Kongo, har vokst opp i Zambia og venter på endelig vedtak på søknaden sin om norsk statsborgerskap. Som barn med lese- og skrivevansker ble han ofte slått og kalt dum når han ikke fikk til ting på skolen. I Norge har han jobbet hardt for å «integrere seg i hue og ræva», som han sier. Lært seg norsk flytende, blitt kjent med hele landet og fått en drøss nye venner. Samtidig har han måttet løse dominoraden av problemer som oppstår når man ikke har papirene i orden. Hvordan få legetime og se prøvesvar uten tilgang til Helse-Norge? Ringe og ringe, eller bare dukke opp («det pleier å funke noen ganger»). Hvordan overføre penger uten Vipps? Bruke den internasjonale nettbanken Revolut. Hvordan gå på byen uten leg?

– Her har jeg brukt en gammeldags taktikk, som er å bare bli kjent med folk. Nå har jeg blitt venn med de fleste som jobber på barer, restauranter og klubber i Oslo. Så da er det bare å komme seg inn og få litt vennerabatt på pils, sier han.

Shabani har ikke pass, ikke fra Kongo, Zambia eller Norge, og får derfor ikke innvilget BankID. Den digitale identifiseringstjenesten ble opprettet av bankene, men brukes nå av en rekke offentlige foretak, som Helse-Norge, Statens vegvesen og Ruter. 4,6 millioner bruker BankID i dag, en praktisk nøkkel som ikke alle får tilgang på – selv om man har permanent oppholdstillatelse og personnummer. 

Shabanis kompis-taktikk kan imidlertid anvendes på flere områder, sier han. Om han styrer med skattemeldingen, ringer han en kompis som er regnskapsfører. Om han har problemer med hodet, møter han en venninne som studerer psykologi. Og om han blir sliten av alt sammen?

– Da drar jeg til Sognsvann og sover ute i naturen. Bare fisker, henger og slapper av, sier han.

Hvitvasking

De siste årene har Shabani funnet frem til et vell av løsninger han vil dele med andre som er nye i Norge. Mye av det går ut på å inkludere seg selv, og tilpasse seg det norske samfunnets eiendommeligheter. Ikke søke sammen med folk fra samme land, («selv om det er fristende»), men bli kjent med nordmenn. Såpass nøye har Shabani gått til verks at han av andre med innvandrerbakgrunn er blitt anklaget for å la seg hvitvaske.

– På en måte ble jeg glad for det. Det betyr at jeg er integrert. Jeg har vært flyktning hele livet, og nå har jeg funnet et sted jeg vil være, og passer inn, sier han.

– Samtidig skjønner jeg ikke helt greia. Er jeg white washed fordi jeg går i skogen? Jeg klarer ikke helt å være del av den black culture-greia, der man skal si n-ordet, være street og litt gangster. Våkne opp og tenke på hudfargen sin. Jeg vil bare leve livet mitt, sier Shabani.

Skepsisen mot å bli postkort-norsk kommer gjerne fra folk som er født i Norge, med en eller to foreldre fra andre land, forteller han.

– Mange av dem ser på seg selv som utlendinger, selv om de er vokst opp her og har norsk pass. Men jeg ser på dem som norske. For jeg er utlending blant utlendinger, og til og med de behandler meg som en utlending, ler han.

– Men det handler om hva man vil. Vil man snakke kebab-norsk og bruke masse engelsk, så er det greit, men jeg vil lære så mange norske ord at folk blir sånn ... «hva sa du nå?»

Selv vil Shabani ta det meste med humor. Likevel havner han ofte i seriøse diskusjoner.

– Jeg har mange venner som går rundt og føler på at de har opplevd rasisme, men så kommer jeg, da, og klarer liksom ikke å se det. Selv om vi har samme hudfarge, ender vi opp med å oppleve helt forskjellige ting, sier han.

En kompis av ham kom med et eksempel: om de to går inn i butikk, vil ikke de som jobber der, tenke at Shabani har bodd i Norge i ti år, mens kompisen er født i Norge – de vil tenke at begge er utlendinger, siden de har samme hudfarge.

– Da tenkte jeg sånn, ja, kanskje det gir mening. Og jeg vet ikke hvordan han føler. Men samtidig liker jeg ikke når folk sier «jeg hater dette landet her noen ganger». For jeg elsker dette landet her.

Integreringsparadokset 

For to uker siden intervjuet Morgenbladet Rima Iraki, samfunnsredaktør i Romerikes Blad. Hun fortalte at flere norskfødte «eliteinnvandrere» i hennes generasjon – leger, jurister og ingeniører – vurderer å flytte til foreldrenes hjemland. Selv om de er godt integrerte, føler de seg ikke helt hjemme i Norge, fortalte hun.

– Ja, det er jo ... wow. Jeg må nesten le, sier Shabani.

– De ble født i Norge, og så vil de tilbake til et land de nesten ikke kjenner, som de ikke vet om de passer inn i? Jeg tror de kommer til å føle seg som utlendinger der.

– For mange handler det om identitet, at de ikke vil miste sin og foreldrenes kultur?

– Det kan jeg forstå, men det kommer an på hva som er viktig for en. For meg har det vært viktig å overleve, å være trygg, fri og få nok mat. Jeg har flyttet fra sted til sted, og måttet lære å tilpasse meg. Det har vært det viktigste for meg.

– Iraki snakker om integreringsparadokset: at norskfødte innvandrerbarn kan føle seg mindre akseptert i samfunnet enn det foreldrene selv opplever. Jo mer integrert man er, desto sterkere forventer man å bli behandlet som norsk?

– Ja, noen ganger er jeg veldig uenig med folk som er født her. Jeg synes de klager for mye. Men jeg har skjønt at jeg ikke kan snakke for dem, for jeg vet ikke hvordan det er å vokse opp i Norge med en annen bakgrunn. Jeg vet bare hvordan det er å komme hit som syttenåring. Og det har gjort meg glad i Norge. Om mamma hadde spurt meg om jeg ville dra tilbake til Zambia nå, ville jeg sagt: Nei, nei, nei. Det vil jeg ikke.

– Når du snakker om integrering, kan det virke enkelt, selv om det ligger en enorm innsats bak. Er du redd for at ditt eksempel kan brukes til å fremme en holdning om at andre må skjerpe seg?

– Jeg har hørt at jeg legger listen høyt. Men jeg er egentlig ikke så redd for det, for det jeg vil, er å inspirere. Først og fremst de som er nye i landet. Det er dem jeg kriger for.

Shabani har også tips til folk som har bodd i Norge i generasjoner. For eksempel: ikke ta for gitt at alle vet alt, og vær tålmodig. Ofte kan vennene hans glemme at han bare har bodd i Norge siden 2014. De kan si «vet du ikke det?», og da er lett å føle seg dum.

– Da jeg begynte å se stand up i Norge, syntes jeg ikke komikerne var så morsomme. Det var så mange referanser til politikk og religion som gikk over hodet på meg. Men nå har jeg begynt å lære meg alt det, og da blir det morsomt.

– Og den Karpe-sangen hvor de synger «jeg er den islamske elefanten inni rommet ditt», det var den dummeste sangen jeg hadde hørt. En elefant inni rommet? Jeg visste ikke at det var et uttrykk.

– Jeg tror uansett alle nordmenn trenger å bli minnet på hvilke muligheter som finnes her, og hvor privilegert man er med norsk statsborgerskap, sier han.

Lære å si takk

For tre år siden ble Shabani slått ned i Oslo sentrum fordi han gikk med neglelakk og øredobber. Først ville han bare tulle med det som skjedde, men en venninne overtalte ham til å legge ut en seriøs tekst på Instagram. Da fikk han innboksen full av støtteerklæringer, ble ringt opp av NRK, TV 2 og VG.

– Det var ille, det var altfor mye. Kjendiser gikk med neglelakk på tv, og en hel barneskole hadde en dag med neglelakk. Jeg ble så flau. Jeg ville ikke være sånn «stakkars meg».

– Men det var jo drøyt det som skjedde, kjentes det ikke bra at folk brydde seg?

– Ikke der og da, jeg ville ikke vise ansiktet mitt på gaten. Men nå begynner jeg å lære meg å ta imot sympati. Si takk når jeg får komplimenter, og ikke bare tulle det bort, sier han.