Simen Sætre ønsker at overnasjonalitet settes på dagsorden i solidaritetsmiljøet. Vi tar utfordringen og leverer her et forsvar for en overnasjonal og solidarisk handelsavtale. En løsning som gir afrikanske varer markedsadgang, forutsigbarhet og en god pris betyr også overnasjonale forpliktelser. I motsetning til hva store deler av det norske solidaritetsmiljøet hevder, tydeligst representert ved Handelskampanjen, er vi nødt til å velge mellom matsuverenitet og en solidarisk handelspolitikk.
Pausen i WTO-forhandlingene har gitt oss i solidaritetsmiljøet en god mulighet til å diskutere hvilke langsiktige løsninger vi ser for oss. Marte Nilsen og Maria Walberg, leder og nestler i Attac, beskriver dagens handelssystem som problematisk, utviklingsfiendtlig og udemokratisk i sitt debattinnlegg 11. august. Vi er langt på vei enige i problemanalysen. Men der vi mener at strukturelle problemer på globale plan krever overnasjonale løsninger, svarer Attac med krav om nasjonal matsuverenitet, blant annet i samarbeidet i Handelskampanjen.
Vi ønsker at dagens urettferdige handelssystem erstattes av et som er rettferdig og solidarisk, hvor strukturelle og historiske skjev-heter rettes opp og land i Sør gis mulighet til å bruke handel som et av flere virkemidler til utvikling. Så langt er vi enige. Men i Handelskampanjen står organisasjoner som Attac, Press – Redd Barna Ungdom og Latin-Amerikagruppene sammen med norske bønder og kjemper for matsuverenitet, eller prinsippet om at alle land skal ha rett (og plikt) til å styre sin egen matproduksjon utenfor internasjonale avtaler. De mener det er mulig både å føre en solidarisk importpolitikk og å støtte det norske landbruket som i dag, så lenge vi fjerner eksportstøtten. Det tror ikke vi.
Matsuverenitet betyr at norske bønder kan beskyttes mot import også fra Sør. Det er enkelt å være solidarisk hvis det ikke koster noe. Vi mener at solidaritet må innebære at de rike gir avkall på egne privilegier for å rette opp skjevheter mellom fattig og rik, mellom ulike samfunnsgrupper og mellom land. Og at dette også må gjelde for norske bønder. De er kanskje små i norsk skala, men det er liten tvil om at norske bønder er privilegerte i internasjonal sammenheng.
Et ofte brukt argument for matsuverenitet og begrensning i norsk markedsåpning er at inntektene i Sør bare vil gå til rike godseiere og eliten. Dette bildet er for enkelt. I Namibia er det for eksempel et kooperativ av bønder som står for størstedelen av kjøtteksporten. Og selv om det ofte er tilfellet at eksportinntektene fra landbruket går til eliter, kan vi vanskelig se at det i seg selv er et argument mot markedsadgang. Derimot er det et argument for organisering av arbeidere og bønder, demokrati, velfungerende stater, jordreform og juridiske rettigheter for fattige.
For en afrikansk bonde er det mye vanskeligere å komme inn på det spanske markedet enn for en belgisk bonde. Det finnes i dag myriader av bilaterale og regionale avtaler mellom vestlige land som effektivt stenger Afrika ute. EU er ett eksempel. Dette er en urettferdighet som diskuteres for sjelden og som i våre øyne taler for en overnasjonal og rettferdig handelsavtale.
Et annet argument fra Handelskampanjen er at ingen land er blitt rike av å eksportere mat. Men selv om de i dag eksporterer mer enn mat, har dette vært en viktig begynnelse på industrialiseringen for land som Danmark, Brasil og Argentina. Og når land i Sør ønsker å satse på jordbrukseksport, skal vi i Vesten støtte dem i deres krav for å muliggjøre dette eller bør vi svare at vi har historiske bevis for at ønskene deres er umuligheter?
Handelskampanjen viser til at organisasjoner og partnere i Sør ber dem kjempe for matsuverenitet for alle land. Det finnes afrikanske organisasjoner som flagger et slikt standpunkt først og fremst avdelinger av småbondeorganisasjonen Via Campesina. Men mange representanter for det afrikanske sivilsamfunnet mener politisk beskyttelse av landbruket er et virkemiddel som bør forbeholdes de fattige landene, uten at de er frihandelstilhengere av den grunn. Handelskampanjen er også på kollisjonskurs med en samlet Afrikansk Union. De ønsker mye lavere tollsatser og en total fjerning av landbrukssubsidier i Vesten. Det gjør også de to u-landsgruppene G20 og G90 i WTO.
Kampanjen jobber for økt import fra Afrika, så lenge den ikke gir norsk landbruk konkurranse. Et eksempel er at vi heller skal importere sukker fra Mosambik enn Danmark, men beholde vår egen kjøttproduksjon. Slik gis det inntrykk av at det er mulig å ivareta både norsk landbruk og afrikansk import. Problemet er at argumentasjonen ikke tar inn over seg at vi allerede har et internasjonalt handelsregime, og at denne løsningen reelt vil begrense afrikanske lands produksjons- og eksportmuligheter. Dersom denne løsningen skal kunne aksepteres i Norge – må vi vel akseptere at også andre land har tilsvarende forsvar for egenproduksjon, som USA og Frankrike, og vi vil bevare status quo. Mosambik vil ikke kunne eksportere kjøtt eller ost (ihvert fall ikke i et volum som monner), men kun eksportere produkter som ikke konkurrerer med vestlig, subsidiert landbruk. Fattige lands eksport- og importmønstre bestemmes allerede i for stor grad av Vesten. At Afrikas markedsadgang skal avhenge av det som til enhver tid er politiske stemninger internt i hvert enkelt vestlig land blir uholdbart.
Markedsadgang er ingen magisk løsning for Afrika. Politisk handlingsrom og mulighet til å beskytte seg mot Vestens liberaliseringspress er viktigst isolert sett. Men vi tror ikke vi behøver å velge og tror begge deler er nødvendig. Muligheten til selv å bestemme økonomiske strategier, for eksempel eksportrettet jordbruk, er også en del av handlingsrommet. Altfor ofte tas Afrikas krav om markedsadgang til inntekt for frihandel av aktører på norske (og vestlige) markedsliberalister. I dag er ulikhetene så enorme at frihandel vil utdype dem heller enn å gi utvikling. Blant mye annet er spørsmålet om hvordan Afrika skal kunne konkurrere med USAs eller EUs effektive industrilandbruk en alvorlig bekymring. En løsning kan være å subsidiere afrikansk import. Vi ønsker å kjempe for et overnasjonalt system som ikke kun tilrettelegger for markedsliberalistiske løsninger. Vi tror kanskje vi trenger overnasjonale system for å sikre lokalt handlingsrom.
Noen vil mene at WTO-systemet er så gjennomsyret av neoliberalisme at det trengs noe helt nytt, andre at det er mulig å reformere det til å bli utviklingsvennlig. Dette er viktige og nødvendige debatter. Men vi er usikre på hvor mye en hårdnakket insistering på nasjonale løsninger, som her representert ved suverenitet i matspørsmålet for rike land, tilfører dem.
Spesielt stusser vi over at Attac har inntatt en slik posisjon. Organisasjonen er tuftet på gode analyser av den globale kapitalismen og behovet for å kontrollere den, enten det er gjennom overnasjonale tiltak som en Tobin-skatt eller knebling av skatteparadiser. Men når det kommer til spørsmålet om matvarehandel ser Attac ut til å mene at en solidarisk løsning utelukkende ligger på nasjonalt nivå også i de rike landene. Det er en løsning som verken Den afrikanske union eller store deler av det afrikanske sivilsamfunnet ønsker seg, og som lett vil bety en fortsettelse av dagens urettferdighet.
Et rettferdig og balansert handelssystem som gir fattige land mulighet til beskyttelse, samtidig som det sikrer dem en anstendig pris og adgang til våre markeder, er nødvendig. Det vil si at mektige norske interesser må vike enten det er industriens og fiskeribransjens ønske om internasjonal markedsadgang eller landbrukets ønske om nasjonal beskyttelse. Dette kan ikke sikres på nasjonalt nivå.