Brune kropper i kulørt innpakning. Bilder av tynne, lange lemmer uten muskler og hår, med en unaturlig gulrotaktig farge eller enda brunere hvis etnisk korrekte modeller er i skuddet, kledd i klær som overhodet ikke egner seg for det klimaet vi som oftest har.
Distansen mellom oss og disse bildene er lysår lang. Godt hjulpet av ulike slags presse ledes vi til å tro at vi egentlig gjør alt feil. Det er ikke lenger nok å spise alminnelig mat, og gå til lege bare når vi er så ekstremt sylta at vi må ha sykemelding noen dager.
Jeg er lege, og i halvparten av den tiden jeg brukte for å bli det, studerte vi kropper inni og utenpå, for så å forsøke å forstå hva som går galt i dem når vi blir syke. I mitt nye møte med kulørt og blank presse ser jeg at mange av tingene vi lærte på doktorskolen, nå er allemannseie. Reklamen er blitt grundig medikalisert. Vi alminnelige jenter får høre at det finnes en rekke substrater og substanser med latinklingende navn som vi bør ha i ulike doser for å overleve. Eller for å reversere den naturlige aldringsprosessen.
Det introduseres kremer med enzymer, hårsjampo med vitaminer og yoghurt med antioksidanter. Livet er blitt en eneste lang helsereise. Alt vi spiser har en lang liste over hva de tror at vi tenker at vi trenger når vi velger akkurat det produktet: mer omega, mindre fett, naturlig farge, alle vitaminer i alle varianter. Kroppen må bygges, vi selger byggesteinene: en sunn kropp i et sunt legeme, for å omskrive et gammelt slagord.
Produktene er mangfoldige. Noen er rent kommersielle, andre introduserer seg som “alternative” eller naturlige. Fantasien er enorm: knuste kjerner av en eksotisk frukt, lysosymer og pheromoner, oljer fra babysolsikker, omega 3, 4, 5 og 6, naturlige hormoner.
Ifølge norsk lov er det forbudt å reklamere for legemidler. Men å hevde at en rekke produkter er bra og gagnlig for helsen er ikke regulert. Ett steg er å få deg til å tro at du ikke egentlig er frisk. Kanskje virker kroppen din fremdeles ganske bra, men farer lurer. Inni deg skjer en rekke ting som ikke er bra for deg på sikt, for vi vet at spiser vi for lite kalk kan beina bli ganske sprø. Noen stoffer er gift for kroppene, andre kan du ikke leve uten. Det gjelder å passe på så man ikke plutselig sitter der med en katastrofe mellom hals og lår.
Salget av vann på flaske har nådd skyhøye nivåer. Unge jenter sutter på flaskevann med tut som en slags forlenget narresmokk. Markedsføringen er retorisk vidunderlig. "Husk å drikke nok vann, det renser kroppen for slaggstoffer ". "Det er rent, naturlig og nødvendig ". Hva som er galt med vann fra springen er litt uklart. At det er vann i kaffe, brus, te, melk, juice og det meste vi spiser ellers er underslått.
At kroppen har en enorm evne til å regulere vannbehovet ved å ha signaler til hjernen om at den er tørst, og at man får lyst til å drikke da, er heller ikke kommunisert. Faktisk er det eneste virkelige reelle man oppnår med å drikke vann i tide og utide at man må oftere på do for å tisse. Dødsfall av dehydrering (mangel på vann) i Norge er ikke en reell trussel. Faktisk har noen unge, ellers friske, vanndrikkende fanatikere blitt alvorlig syke av å drikke for mye; nyrene klarte ikke å ta unna overskuddet av væske.
Men så kan kroppen gjøres glatt og utilgjengelig. Håret? Hår? Vel, bare på hodet. Noen jenter tror at nøkkelen til å forstå kroppen ligger i håret, og sender hårstrå til obskure adresser i USA for å få en analyse av hva de mangler i kroppene sine. Hår vokser sakte og inneholder først og fremst hårstoffer, det vil si ikke-levende stoffer som skilles ut av kroppen. Hår holdes ikke ved like gjennom tilføring av næring, det er ikke blodforsyning til hårspissene. Det er heller ikke et organ for avfall fra koppen.
Men vi trenger hår. Det er lurt å ha hår. Men i økende grad er vi besatt av å fjerne hår overalt, også der hår gjør nytte. Hår er blitt et uestetisk signal. Har du hår, er du “skitten, primitiv og ekkel”. Derfor er prosjekt hårfjerning en annen kommersiell suksess i verden.
Fotsone. Så er det føttene. For å kunne gå ubesværet, for ikke å snakke om å manøvrere i is og snø, er det lurt å ha en relativt flat fot med en bue som fjærer og tar av for støt, og tær som kan avvikle foten fra bakken og gi fraspark. Også her griper jentene inn. Den passive objektjenta trenger ikke å gå, eller hun kan smyge seg sakte på en catwalk med beina i kryss. Så hun putter allerede tidlig sine føtter størrelse 39 inn i sko med størrelse 38 og spisse snuter som klemmer tærne sammen, og høye hæler som retter ut fotbuen og bare lar tåleddene treffe bakken.
En amerikansk forsker har demonstrert at de aller fleste sko har en for foten fundamentalt feil fasong og at kvinner konsekvent bruker for små sko. Ortopeden som gjorde undersøkelsen tok også bilder av sko, føtter og føtter i sko, med røntgenapparat, og demonstrerte hvordan en av nåtidens kvinnesykdommer; hammertå skapes. Hun har også regnet ut hvor mye det koster å operere alle disse føttene når tærne begynner å smerte og det er dannet artrose i tåleddene.
Vi lures altså systematisk til å holde et høyt kvinneforbruk av kosmetikk, remedier og spesialmat. Vi lokkes til å bruke alle pengene våre på kremer til 10 000 kroner kiloet selv på dutyfree, og vi tror på nødvendigheten av nye pupper og lår. Vi er forbruksfrosker på skjønnhetens og sunnhetens alter, ofte med evig ungdom som brudgom. Hva er det samla poenget mitt her? Vel. Spiser du en balansert norsk diett, beveger du deg alminnelig mye og av og til litt mer, og ikke tenker så mye på det, så er sjansene for at du holder deg frisk der. Spenol og vanlig såpe gjør like store underverker med hår og hud som de dyre dameproduktene, selv om innpakningen ikke er like fancy. Klær og sko man kan bevege seg i inspirerer til mer bevegelse enn høye hæler og trange skjørt. Utfoldelse er bra, gleden over å være subjekt istedenfor objekt kan ikke forklares før du kjenner ekstasen i å kunne klare noe som krever kropp. Det finnes få snarveier og ingen vidunderkurer. Middellevealderen for kvinner i Norge er svært god. Ha det godt mens du lever, du får bare denne ene sjansen. Bruk tiden på selve livet, ikke på engstelse for det.