Gudmund Hernes' artikkel "Kunnskapens loft" (Morgenbladet 15.9.) har karakter av et opposisjonsinnlegg, fremført ved lanseringen av min bok Kunnskapens hus. Mitt eget innlegg ved samme anledning ble i det vesentlige publisert i kronikken "Kunnskapens agenter?" i Aftenposten 13.9. Kristin Clemet, den andre opponent, lot sitt tilsvar, "Kampen for universitetet", offentliggjøre i Aftenposten 20.9, mens Hernes for sin del (av drosjekø-historiske grunner?) valgte å la sitt tilsvar trykke i Morgenbladet, ikke i Aftenposten.
Hernes’ opposisjon er delt i tre. For det første tilbyr han ytterligere passasjer fra den biografi han visstnok skal ha under arbeid. Dens bærende idé synes å være at den portretterte gjennom sine verker vil “utøve makt definisjonsmakt”: “Han vil at historiens dom skal være Slagstads dom.” Jeg overlater til andre å vurdere det endelige resultat når det eventuelt måtte foreligge, men det må vel bero på et øyeblikks (forbigående?) beskjedenhet at Hernes tildeler meg rollen som “landets fremste passpåskriver”. Ydmykhet kan visst komme med årene i sin tid som kirkeminister hadde Gudmund som e-postadresse, om jeg ikke husker feil, gud.her@kud.no.
Opposisjonens annen del handler om mitt "skjevsyn". Kunnskapens hus "demonstrerer skjevsyn fordi Slagstad rett som det er besnæres av sine formuleringer når tesene blir faktisk misvisende". Som eksempel anfører Hernes min påstand om et økonomisk paradigmeskifte de siste tiår: "arbeiderpartistatens hegemonikere, sosialøkonomene, ble detronisert, og siviløkonomene rykket frem"; "sosialøkonomiens rasjonaliserende fornuft er erstattet med bedriftsøkonomien". Hernes viser til at sosialøkonomene fortsatt utgjør "kongerekken" – de utøver sitt hegemoni fra Finansdepartement via statsadministrasjon og Regjering til Norges Bank. Som hovedbevis anfører Hernes nyliberalismens fremste økonomiske dannelsesagent, Victor Norman, "professor i samfunnsøkonomi, med studier fra Yale og MIT".
Derved lager Hernes ufrivillig litt floke for seg selv, idet mitt sentrale poeng nettopp var dette: De toneangivende økonomer enten de nå er sentralbanksjef, departementsråd eller sjeføkonom tenker og skriver som om de skulle hete Victor Norman: ut med plan, inn med marked. Illustrerende nok har man 70 år etter at Ragnar Frisch erobret sitt skoledannende, sosialøkonomiske professorat ved Universitetet i Oslo, funnet at “sosialøkonomi” ikke lenger er en gangbar term og omdøpt sitt fag til “samfunnsøkonomi”. Det er et tidsmessig navneskifte etter Victor Normans hjerte og hode. Og det er et navneskifte med ideologisk forførende kraft, og blant de forførte er vet vi nå også Gudmund Hernes.
I Kunnskapens hus er "det som ikke er med mer slående enn det som er med", skriver Hernes, og ramser opp som fraværende partiene, Stortinget, distriktene, interesseorganisasjonene, "lønnsforhandlinger, adjunkter med opprykk", og – ikke minst – hvor er "Per Wøien, Helga Hjetland og Anders Folkestad"? Universiteter og høyskoler er "studieplasser og arbeidsplasser og lønnsutbetalinger og skatteinnganger" – og "ikke bare læresteder", blir vi forklart, og Gudmund mobiliserer en retorikk som gjør det vanskelig for atskillige å glemme at det en gang var en som het statsråd Hernes.
Hernes er åpenbart blitt så opptatt av hva slags bok han selv gjerne skulle ha skrevet, at det kan synes som om han ikke helt har fått med seg hva den boken han vil kritisere faktisk dreier seg om. Hernes-opposisjonens tredje del er slik en kritikk av det min bok ikke er en bok om.
Kunnskapens hus står i en bestemt faglig kontekst, nemlig den Hans Fredrik Dahl har kalt historiens vending mot idéhistorien. Viktig for denne vending har vært studier av transformasjonsperioden i Europa omkring 1800, som ikke bare innebar en dobbeltrevolusjon den økonomisk-industrielle og den politisk-demokratiske men også en vitenskapelig-kulturell revolusjon.
Jeg skiller i min rekonstruksjon mellom tre store transformasjonsperioder i norsk moderniseringshistorie: moderniseringens begynnelse omkring 1800, dens sosialdemokratiske omdreining omkring 1900 og endelig den overgang til det postmoderne, som vi nå befinner oss midt i. Mitt eget bidrag er festet til begrepene “kunnskapsregimer” og “dannelsesagenter”. Med “kunnskapsregime” vil jeg fange det vitenskapelig-kulturelle felt i dets egenart, men relatert til det politiske. “Dannelsesagenter” viser til en forestilling om historien som drevet frem også av handlende subjekter, riktignok innen visse rammer og under gitte forutsetninger. Med dette vokabular analyseres, som Hernes med rette sier, først og fremst “utviklingen av Slagstads egen arbeidsplass, universitetene og høyskolene”. For Hernes er det for lite, for andre er det mer enn nok.
De norske utredninger om det høyere utdanningsfeltet har siden 1960-tallet hatt et økonomistisk skjevsyn slik at utdanningsinstitusjonene til sist er redusert til reflekser av utenforliggende fenomener. Mjøs-utvalgets utredning (2000) representerer et høydepunkt for den styringsøkonomistiske reduksjonisme, med et høyst mangelfullt begrep om det egenartede ved de akademiske institusjoner: nemlig at de ikke minst er kunnskapsproduserende og kunnskapsformidlende læresteder, ikke kun studentfabrikker.
Hernes svingte nylig ved FAFOs 25-årsjubileum svøpen over norsk samfunnsforskning: “Min tese er at deler av samfunnsforskningen er på avveier og derfor kan drive samfunnet i feil retning.” Denne samfunnsforskningen bygger ifølge Hernes på “det økonomistiske menneskesyn om de rasjonelle aktører som maksimerer nytte som konsumenter eller maksimerer profitt som produsenter” (Dagbladet, 1.9.).
Det som ikke kom så klart frem i Hernes’ jubileumsforedrag, var at det fremfor alt måtte oppfattes som en skarp selvkritikk, for Hernes har selv har vært en av de fremste eksponentene for en økonomistisk orientert sosiologi. Hernes’ ideologiske ambisjon gjennom den maktutredningen han ledet på 70-tallet, var å omforme sosiologien fra opposisjonsvitenskap (Aubert, Christie, Holter, Mathiesen, Østerberg etc.) til styringsvitenskap. Hernes’ drøm var med sosialøkonomene som forbilde å hekte den sosiologiske profesjon, som han selv representerte, på det statlige styringsapparat, som hans parti lenge hadde forvaltet.
For Hernes' økonomistiske styringsvitenskap var ikke den nyliberale målstyringsideologi egentlig noe fremmedelement. Likesom målstyringsideologene var Hernes sterkt fascinert av incentivlogikken i dens ulike varianter, så som å koble bevilgninger til universiteter og høyskoler til studenttall og gjennomstrømningshastighet. I sin innstilling om forskning og høyere utdanning foreslo Hernes-komiteen (1988) en sterkere arbeidsdeling mellom universitet og høyskole, men komiteen åpnet ved ordningen med professoropprykk en viktig sluse for høyskolenes universitetsdrift, som den selv hadde argumentert prinsipielt imot. Senere har den Mjøs-Giske-Clemet-Djupedalske "Kvalitetsreformen" etablert nye incentivordninger, som i realiteten har gjort den institusjonelle nivellering mellom universitet og høyskole irreversibel.
Hernes ble som utdannings-reformator fanget av tidens økonomistiske ideologi, som også var hans egen, med dens vekt på byråkratisk rapportering, evaluering og kontroll. Jeg minner om Hernes’ fest-tese: “Skal vi få grep om det samfunnet som nå vokser fram, må samfunnsforskningen ta tak i seg selv og endre sin retning.” Og Hernes la til: “For samfunnsforskning er ikke bare analyse og funn, men også begrunnelser og ideologi.”
Den “økonomistiske læren” har fungert som “intellektuelt løsemiddel”: “Det har fått oss til å glemme at det faktisk finnes et alternativ som kan gi en annen retning for politisk handling.” Vi må hente frem igjen “et humanistisk menneskesyn”, het det i Hernes’ FAFO-appell, for å la dette “sette vår politiske agenda og bli mer styrende for samfunnets organisering”.
I all beskjedenhet er det noe lignende – et ikke-økonomistisk perspektiv på kunnskapsinstitusjonene – jeg har forsøkt å formulere gjennom de ulike kapitler av Kunnskapens hus. Men den økonomistisk dannede sosiolog ser i en slik analyse lite annet enn "et litterært forhold til virkeligheten". Jeg ville nok heller reservere en sådan karakteristikk for intellektuelle festforedrag uten bæreevne ut over selve festforestillingen.
P.S. Om noen måneder kan min yndlingsfiende Gudmund og jeg feire 20-årsjubileum for vår utdanningspolitiske polemikk. Jubileumsforberedelsene synes å være på rett spor – fra begge sider.