IBSEN-ÅRET
Ibsen har gått fra å være en revolusjonær ateistisk psykolog til å bli en nasjonal helligdom. Selv en slik påstand er blitt en klisjé! Vi viser ham frem sammen med vikingskipet og stavkirkene, og er alle enige om at Peer Gynt er et skjønt stykke norsk folklore. Men hva sto han for? Hvor har det blitt av den kraft som en gang lå i for eksempel Gengangere, og som ifølge biografen Hans Heiberg skapte "full orkan" og "eksplosjon"? Ibsenårets klamme omfavnelse har kvalt det som en gang ble oppfattet som provoserende og vanskelig ved Ibsen.
Det er det som har vært problemet med Ibsenåret, ikke snuskete organisasjonsstrukturer og megalomani, men at man satset alle pengene på staffasje, og håpet at de taktfaste ropene "Ibsen, Ibsen, Ibsen !" skulle gjøre susen. Ibsen er for lengst redusert til en logo man kan pryde sine produkter med. Som et "godt norsk"-stempel. Den folkelige formidlingen av Ibsens diktning har vært uten substans i mange år. Fra grunnskolens "spennende jakt" etter symboler i Vildanden, til museenes krangel om sengen hans. Ibsenåret har bekreftet dette for millioner av kroner, og vist med tydelighet at det ikke hjelper – uansett hvor mange penger man sprøyter inn i floskelmaskineriet.
Men hva var han opptatt av? Er det ikke floskler det også? "Problemer under debatt"; Ibsens kamp for miljøvern, kvinnesak og mot dobbeltmoralen i næringslivet. Men dette er jo åpenbart problemstillinger som er langt yngre enn Ibsen! Miljøvern kom ikke egentlig på dagsordenen før Alta-utbyggingen på 80-tallet, eller kanskje ved Mardøla rundt ti år før. At Ibsen var dyktig til å skape troverdige kvinneroller med komplekse følelser, ble påpekt allerede i hans samtid. Men gjør det ham egentlig til en kvinnefrigjører? Var det ikke menneskene han ville frigjøre? Våre sinn? Også dette med dobbeltmoralen i næringslivet Ibsen utfordret moralen som sådan, ikke bare dobbeltmoralen, og ikke bare blant enkelte sosiale sjikt i samfunnet.
“Ibsens diktning er universell!” Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest eller hørt en slik uttalelse. Ofte fra skuespillere eller regissører, har jeg inntrykk av. Men er han egentlig det? Rett nok spilles han stadig vekk over hele kloden, men sier ikke det heller noe om hvor enkelt han kan tilpasses ulike kulturer? Eller kanskje hans kritikk av Pastor Manders’ moral i det sene attenhundretalls Europa, nå ganske tilfeldig treffer den islamske verden. Nora treffer iranere og kinesere, men er det egentlig fordi Ibsen er universell? Jeg har kommet over en lignende floskel i akademisk sammenheng, at Ibsen var dristig i motivvalg og formspråk. Eller at hans diktning kan minne om Aristoteles’ poetikk. Hva i all verden skal dette egentlig si oss?
Hvor blir det av anarkisten Ibsen? Han som ville være en torpedo under arken? Han som innførte egoismen som moralsk målestokk? Som hevdet at løgnen var vel så bra som sannheten? Jon Fosse kan ha vært inne på noe da han konstaterte at Ibsen er “ond”, “ein djevel”, “ein hatar!”
Under den patina som har lagt seg over Ibsen, finnes det blanke flater vi kan speile oss i. Men ibsenformidlingen må anstrenge seg for å få dette frem. Kanskje Ibsens dramatikk fremdeles er aktuell, engasjerende, farlig og grenseløs; men da må vi anstrenge oss for å se oss selv fra hans perspektiv.
Noen burde tørre å lese Ibsen for å finne ut hvordan hans kritikk kan ramme et demokratisk og avkristnet Norge. “Hvorfor hater han oss?” kunne være et fruktbart perspektiv for en revitalisering av Ibsens diktning.
Det interessante med en dikter av hans format må jo være å finne ut hva han kan fortelle hver enkelt av oss om våre liv og våre følelser? Kan vi kjenne oss igjen i hans frihetsbegrep, hans begrep om kjærlighet eller “robust samvittighet”? Tåler vi det? Eller foretrekker vi å beholde den gamle mester som et ikon for vår kompakte majoritet?
Jørgen Haave
Cand.philol.