Langt fra Glomfjord til Granada

Flere elever enn noen gang på ungdomstrinnet og i videregående skole velger spansk: På rekordtid er det opprettet en rekke nye spansklærerstillinger, på alle nivåer i utdanningssystemet.

Det vi tar opp i denne kronikken, berører begrunnelsen for at elevene skal lære språk i det hele tatt. “Språk åpner dører,” sier Kunnskapsdepartementet i sin strategiplan. Læreplanen fremhever at å lære fremmede språk er å bli kjent med andre kulturer, samfunn og levemåter; språkfagene skal fremme toleranse og innsikt i egen og andres kultur, og kort sagt bidra til skolens overordnede mål om å gjøre elevene til gagns mennesker og demokratiske samfunnsborgere. Skal dette bli mer enn fine ord, må språklærerne være trygge i språket og i sitt kjennskap til språkområdet og dets kulturer og levemåter. Det spanske språkområdet omfatter Spania og Latin-Amerika, over 400 millioner mennesker og enorm kulturell og sosial variasjon. Formidlerne av denne rikdommen trenger solid grunnutdanning og stadig videreutdanning.

I kjølvannet av skolereformen Kunnskapsløftet har Norge fått et nytt fag i lærerutdanningen: spansk.

Det har skjedd fort, og vi er redde for at de nyetablerte fagmiljøene vil forsvinne like raskt som de kom. Hvem vil det gå ut over? Svaret kan vise seg å bli lærerne i grunnskolen, som fort finner seg selv i et faglig tomrom.

Etterspørselen etter spansklærere eksploderte i fjor, og på rekordtid dukket det opp studietilbud i spansk over hele landet. Det skulle utdannes flest mulig lærere på kortest mulig tid, og høyskoler i fylke etter fylke startet opp spanskstudier. Mange av lærerne på ungdomstrinnet hadde allerede begynt å undervise i språket, så studietilbudet i spansk måtte kunne kombineres med jobb. De fleste av de nye spanskstudiene rundt om i landet er derfor desentraliserte, og de drives med kunnskapsløftpenger. De to siste årene er det bevilget 45 millioner kroner til utdannelse av lærere i 2. fremmedspråk. Spansk har fått de fleste. Når disse pengene er brukt opp, må spansk inn i de ordinære budsjettene dersom faget skal bestå.

Å lære seg å undervise i et fremmedspråk hvis læreplan fokuserer på språklæring, kommunikasjon og kultur er en lang prosess som krever kontinuerlig oppfølging. Mange av spansktilbudene ved høyskolene i distriktene har basert seg på innleide timelærere og er derfor ikke forankret i et stabilt fagmiljø. Når pengene fra Kunnskapsløftet er brukt opp, er det fare for at spanskfaget forsvinner fra mange høyskoler. Med timelærerne forsvinner fagkompetansen og det lokale kontaktpunktet for de mange ungdomsskolelærerne som har lært seg spansk som videreutdanning, og som nå vil befinne seg i et faglig tomrom. I Distrikts-Norge er det få spanskmiljøer utenfor skolen, i motsetning til i de større byene.

Våre studenter mangler noen å praktisere spansk med, bibliotek med spansk faglitteratur, et salsa- eller tangomiljø, mulighet til å dra på loffen til Sør-Amerika og så videre, for de har familie, full jobb og bor i utkanten av Narvik, Askim eller Etne. I tillegg jobber de for å etablere et nytt fagmiljø på sine respektive skoler, hvor de svært ofte er alene om faget sitt. Når de har spørsmål, kontakter de sine egne spansklærere på høyskolen.

Dersom høyskolenes spansktilbud forsvinner, vil distriktsspansklærerne få færre muligheter til faglig påfyll og veiledning. Vi kan anbefale dem enkel litteratur, gi dem svar en helt vanlig tirsdag, og snakke direkte med dem om faglige spørsmål. Denne kontakten vises ikke i systemet og blir således uinteressant når neste års budsjett planlegges.

Et fagmiljø ved den regionale høyskolen har også ansvar for å drive forsknings- og utviklingsarbeid på fagfeltet. I lærerutdanningen vil dette ofte innebære prosjekter som involverer grunnskoler i området, og som er til gjensidig nytte og faglig utvikling for personalet både i grunnskolen og på høyskolen. Slikt samarbeid resulterer gjerne i kurs som flere skoler i regionen kan nyte godt av.

Spansk i høyskolene og allmennlærerutdanninga bidrar til god spanskundervisning i grunnskolen. Universitetene og deres lærerutdanning sikter seg tradisjonelt mot videregående skole. Et godt spansktilbud trengs derfor som en del av allmennlærerutdanninga.

Pengene i forbindelse med kompetanseløftet ble, i motsetning til midlene som fulgte med skolereformene i 1994 og 1997, delt direkte ut til skoleeier, som igjen tok kontakt med sin lokale høyskole for bestilling av skreddersydde kurs. Dette ble det raskt mange spanskkurs av. På grunn av dette ble det ikke utarbeidet en nasjonal strategi, og man fikk ikke etablert de nødvendige fagmiljøene i forkant. Slik det fungerer i dag, kan høyskolene lage studietilbud på opptil 90 studiepoeng uten ekstern godkjenning. Dette har ført til at alle høyskolene som nå tilbyr spansk, har laget sine egne kurs. Det har ikke vært noe samarbeid på tvers av fylkesgrensene, ingen organiserte diskusjoner om hvordan dette nye faget skal se ut, og det finnes følgelig ingen rammeplan for 2. fremmedspråk i lærerutdanningen. Dette har resultert i stor variasjon med tanke på innhold, organisering og antall studiepoeng. Det er en enorm interesse for spansk, ikke bare i Norge, men i hele verden, og det var på høy tid at faget nådde også norsk lærerutdanning. Spørsmålet er om det ikke har gått litt vel fort i svingene?

Mange av kunnskapsløftlærerne er allerede ferdig utdannet. Istedenfor å satse smalt og dypt har man satset bredt og grunt. Spørsmålet er hvor mye penger som blir bevilget videre for å videreutdanne disse igjen. Det er langt mellom Glomfjord og Granada.

Det er en fare for at mange av de nyetablerte fagmiljøene avgår ved døden før de har fått tid til å etablere seg skikkelig. De av høyskolene som tilbyr spansk som en del av den ordinære lærerutdanningen, har allerede så smått begynt å se at søkertallene for neste år daler, og da alt i dette systemet dreier seg om studiepoeng, ekvivalenter, kroner og øre på kort sikt, er vi redde for at kunnskapsløftets storsatsing på 2. fremmedspråk fort kan vise seg å bli en historisk parentes i norsk skole. Hvis spansk fortsetter å være et av de mest populære språkene, vil lærerutdanningene om noen år få en hel del studenter med god basiskunnskap i spansk fra ungdoms- og videregående skole, som ønsker å utvikle språket sitt videre og få undervisningskompetanse. Høyskolene bør kunne møte disse fremtidens spansklærere med et skikkelig fagtilbud. Spanskfagets nye stilling i det 13-årige skoleløpet må gjenspeiles i lærerutdanningen. Det tar faktisk tid å bygge opp et fagmiljø.

Vi tror at tiden nå er moden for en skikkelig gjennomgang av det som har skjedd med spanskfaget i Norge. Kunnskapsdepartementet bør snarest gripe inn og se på hvor veien skal gå videre. Vi tror ikke at spansk kan overleve som fag over hele landet, og nettopp derfor bør det skje en viss styring med tanke på hva slags tilbud som skal ligge hvor, for en plass i lærerutdanningen har det definitivt. Det trengs langsiktig tenkning og planlegging for at spansk skal kunne konsolideres i lærerutdanningen, og for at så skal skje, kan man ikke basere seg på den enkelte høyskoles markedsføring. Hvor er det hensiktsmessig at man studerer spansk? Og, hvor i landet er det behov for ekstra ressurser til å ta seg av oppfølging av de spansklærerne som allerede er i jobb? Dersom ingen griper fatt i disse spørsmålene, er vi redde interessen for spanskfaget kan forsvinne både hos aktuelle og fremtidige elever og lærere.