rogan
Nylig avgått dekan ved HF fakultetet ved Universitetet i Oslo, Bjarne Rogan, presenterer et selsomt innlegg om vitenskapelige ansettelser i siste nummer av Morgenbladet. Han vil ha mindre faglige vurderinger, og mer vurdering av personlighet ved ansettelser i akademia. Samlet sett er hans forslag en oppskrift på nepotisme, og han er frekk nok til å selge sine forslag som et likestillingstiltak.
Selv har jeg sittet i UiOs sentrale tilsettingsutvalg i flere år og har sett hundrevis av ansettelsessaker fra alle fakulteter, og jeg har fordypet meg i noen av de mest kontroversielle. Hva gjelder likestilling gjorde jeg en systematisk gjennomgang av tilsettinger ved det medisinske fakultet. Denne viste at jo lenger man fjernet seg fra rene faglige vurderinger, jo lavere ble kvinneandelen. Det ble systematisk lavere kvinneandel med smale utlysninger, avvik fra de sakkyndige vurderinger, og ganske særlig kallelser hvor folk ble håndplukket av ledelsen og hvor det ikke ble brukt sakkyndige i det hele tatt. Kvinner tjener altså på åpne, faglig stringente ansettelsesprosedyrer, mange kvinner er altså rett og slett faglig best. Jeg synes derfor Rogan med sitt innlegg fornærmer kvinnelige akademikere på sviktende empirisk grunnlag.
Rogan vil at den sakkyndige komité kun skal uttale seg om man er minimumskvalifisert, og så skal resten overlates til personligheten vurdert ved intervju. For amanuensisstillinger som i Norge er faste, er kvalifikasjonskravet at man har doktorgrad, altså ikke særlig mye. Det blir omtrent som å si at for å spille på landslaget er det nok med spillerlisens, og en god personlighet. I alle fall ved UiO har vi ambisjoner om å være et “vitenskapelig landslag”, og det ville være meningsløst å la alle med doktorgrad konkurrere om stillinger basert på personlighet.
Det er riktig at vitenskapelige kriterier ikke alltid er objektive, og at det stundom vil være uenighet, men dette er naturligvis mye verre for personlighetsvurderinger gjennom intervjuer og prøveforelesninger. Jeg har lest svært mange intervjureferater, og det kan ofte trygt sies med Esaias Tegnér: “Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta. Vad klart du ej kan säga vet du ej.” I mange tilfeller ble det klart for meg at når man etter intervju valgte å innstille folk som var klart mindre faglig kvalifiserte, var det lite annet enn et skalkeskjul for nepotisme. I ett tilfelle argumenterte man for eksempel med at den faglig tredje beste var godt kjent i miljøet og hadde undervist på det kurset som var aktuelt akkurat nå. I de fleste andre tilfeller var de egentlige motiver imidlertid langt bedre skjult med verbal bomull.
Jeg er enig med Rogan i at det er mange rare personligheter i akademia, og dette er ikke alltid like sjarmerende, men jeg mistenker ham for å ønske seg mer ledelseslojale og mindre selvstendige medarbeidere enn det vi har i dag. Skulle en ledergruppe eller en faglig klikks opplevelse av personlig egnethet til enhver tid gjøre utslaget ville flere (alle?) av UiO nobelprisvinnere ikke blitt ansatt. Det samme gjelder en del av de beste forskerne vi har ved UiO i dag (jeg klør i fingrene etter å nevne et par fremragende drittsekker jeg kjenner). Det som historisk kan betraktes som vitenskapelige sprang er ofte foretatt av outsidere, og slik jeg har erfart det gjennom min 25-årige akademiske karriere har ansettelser på tvers av faglige rangeringer langt oftere vært til skade enn til gagn for et fags utvikling, selv om det finnes unntak.
Slik jeg ser det, er problemet med akademiske ansettelser i Norge at det er for mye innavl og nepotisme, og at det derfor ansettes for mange middelmådige forskere, oftest menn. Jeg tror ikke personlig uegnethet er hovedproblemet i utvalget av norske amanuenser og professorer. Jeg tror heller ikke vi har noen som helst enighet om hva som er personlig egnethet for forskere, og vi har slett ikke operasjonaliserbare kriterier for slikt.
Jeg er enig med Rogan i at vi trenger en gjennomgang av ansettelsesprosedyrer og karriereløp, men noen av rådene må bli stikk motsatt av de Rogan gir:
Det legges stadig mindre vekt på faglig innsikt i det norske samfunnet. Dette er skadelig trend mener jeg, og uansett: om faglighet skal stå i høysetet noe sted må det være på universitetet.
Kristian Gundersen
Professor i biologi, UiO