Elster
Den norske debatten om forskningspolitikk og vitenskapelig kvalitet er fremdeles preget av uklare og villedende forestillinger som nedfelte seg i 1960- og -70-årenes ideologiske konfrontasjoner. Man kunne håpe at et polemisk innspill fra en kunnskapsrik samfunnsteoretiker som Jon Elster ville skape bevegelse i en stagnert debatt.
Han hevdet at kvaliteten i norsk samfunnsvitenskap og humaniora ville tjene på mer klarhet og presisjon og skarpere og mindre unnvikende “høflighet” kritikk. Men dette hovedpoenget har dessverre druknet i moralsk indignasjon over den provoserende formen han ga sine påstander. Mangel på oppfølgende forklaring av det første innlegget har også gjort det lett å avvise kritikken som arrogant og rent usaklig. Men det ville være synd om så mye polemisk energi og oppmerksomhet skulle være mobilisert til ingen nytte.
Elster blir anklaget for å innfører illegitime naturvitenskapelige metoder i humanvitenskapene. Men han er jo selv humanist og samfunnsviter, ikke naturviter. Derfor er det naturlig å spørre hans kritikere hva de mener “naturvitenskapelige forklaringsmodeller”, “positivisme”, osv., som jeg gjorde for noen uker siden (Morgenbladet 19. januar). For deres oppfatninger synes hentet fra en filosofi om vitenskap som var innflytelsesrik noen årtier midt i forrige århundre den logiske positivismen. Tilsynelatende har de ikke fått med seg at den ble effektivt kritisert allerede i 1950- og -60-årene av blant annet Quine, Feyerabend og Kuhn: Idealet om sikker kunnskap bygget på et entydig deskriptivt språk lot seg ikke realisere. Kuhn og Feyerabend viste gjennom sine historiske analyser at den mest prestisjetunge naturvitenskapen, fysikken, arbeider på en helt annen måte.
Thomas Hylland Eriksen (Morgenbladet 2. februar) er på linje med en radikal historisering av all vitenskap, og tar opp det som er den klassiske innvendingen mot Quine, Kuhn og Feyerabend, at deres syn leder til relativisme. Jeg er enig i at det er “ingen grunn til å frykte relativismen så lenge vi har nok felles referanser til å kunne kritisere hverandre på forståelige og adekvate måter.” Men hovedproblemet i dag, som Elster peker på, er nettopp uklar bruk av slike felles referanser. Man får følelsen av at Hylland Eriksen skriver mye om “vitenskap og sånn” uten å komme frem til de viktige spørsmålene.
Det er hyggelig at Dag Østerberg (Morgenbladet 26. januar) betrakter meg som en “stedig talsmann for alminnelig fornuft og vitenskapelighet”. Han skriver om min interesse for biologiens forhold til fysikk og kjemi som en kilde til forståelse av generelle begrensninger i den kunnskap som vitenskap kan gi. Men han tar ikke opp kritikken av den anti-positivistiske oppfatning av humanvitenskap som han selv, og andre kjente positivismekritikere, for eksempel Hans Skjervheim, har stått for.
Den grunnleggende svakheten er at de inkluderte den logiske positivismens teori om naturvitenskap i sin egen vitenskapsteori. Mens fakta kunne fastlås entydig og objektivt i naturvitenskap var de radikalt avhengig av tolkning i humanvitenskap. På den måten fikk en feilaktig teori om naturvitenskap stor utbredelse og forståelsen av humanvitenskapene ble kjørt inn i en blindgate. Virkningen har blant annet vært å fordype kløften mellom “de to kulturer” og svekke sansen for vitenskapenes felles mål og interesser.
Østerbergs klassiske “Metasosiologisk essay” tar utgangspunkt i samfunnsvitenskapens annerledeshet i forhold til naturvitenskap representert ved et høyst abstrakt bilde av fysikk. Han skriver at “fysiske objekter” ikke er “pene eller nyttige eller farlige”. Men det er de da? Mener Østerberg at fysikeren, kjemikeren og biologen befinner seg i en annen verden enn dagliglivets?
I Sosiologiens Nøkkelbegreper (2006) slår Østerberg litt bombastisk fast at "samfunnsvitenskapen er en del av samfunnet, mens naturvitenskapen ikke er en del av naturen". Men denne analogien er til liten hjelp. Det viktige er at alle empiriske vitenskaper er en del av samfunnet.
Kanskje de akademiske miljøenes maktesløshet i den stormen av reformer som for tiden feier over forskning og høyere utdanning henger sammen med de forvirrende forestillingene om vitenskap som positivismedebatten etterlot seg? Det er nok av emosjonell energi i reaksjonene mot misforstått effektivisering samt snikende kommersiell og politisk overstyring. Men evnen til å formulere og enes om konstruktive alternativer er forbløffende svak.
Nils Roll-Hansen
Professor, Universitetet i Oslo