Kunnskapsfallet
Under tittelen «Misvisende om kvalitetsreformen» tar viserektor ved UiO, Inga Bostad, til motmæle mot Morgenbladets oppslag om «Kunnskapsfallet» den 18. mai.
Bostad har åpenbart rett i at Morgenbladet kan ha hjulpet henne til tydelighet. En lesning av evalueringsrapporten viser likevel at avisas hovedpoeng knapt nok er urimelig. For eksempel drister rapporten seg til å mene at «det har likevel sannsynligvis ikke fullt ut vært mulig» å kompensere for tapet av ett års studietid i overgangen fra cand.mag.-graden til den nye bachelorgraden. Generelt må det likevel innrømmes at hvert negative funn i rapporten blir etterfulgt av et lynraskt «imidlertid». Slik kan selv studentenes egenrapporteringer om at de ikke bruker mer tid på studiene enn før, modereres. Det handler tross alt om «studenters subjektive oppfatninger av hvor mye tid de bruker.» Objektivt sett studerer de formodentlig mer enn de aner.
Rapportens kanskje tydeligste, og i denne sammenheng viktigste påstand, er kanskje likevel denne: universitetet må ikke sende ut signaler om at «bachelorgraden har dårlig kvalitet»; det vil skade gradens omdømme. De som måtte ha fått inntrykk av at rapporten primært er tenkt terapeutisk og oppbyggelig, snarere enn som en åpen og kritisk drøfting av reformens styrker og svakheter, vil altså finne bekreftelsen her. Det er vanskelig å forstå Bostads debattinnlegg i Morgenbladet på annet vis enn som omdømmereparasjon.
Da rektoratet ved UiO den 27. februar presenterte sin «fremtidsvisjon» for Aftenpostens lesere, var det tilsynelatende ut fra et ønske om å gå inn i sin tid. Resultatet ble en luftig øvelse i fremtidssjargong. Blant annet hadde rektoratet etter en «SWOT-analyse» kommet fram til at UiO var «Regnbueuniversitetet». Og at det skulle satses mer på omdømmebygging. Nå slår Bostad altså fast at «Bachelorgraden har sin egen kvalitet». Ikke alle kan ha opplevd å bli klokere av slikt. Men dessverre synes slike utsagn å være representative for rektoratets vegring overfor det vanskelige, og for dets vaghet i kommunikasjonen.
Selv et både-og-perspektiv kan formuleres med større eller mindre tydelighet. Hva er i veien for at man fortsatt peker på «Kvalitetsreformen»s mest problematiske premisser, og minner om det urealistiske ved den overstadige retorikken den er blitt omfattet med, samtidig som man får fram hva UiO har lyktes med ut fra forutsetningene? Vil noen virkelig mene at det svekker Universitetet i Bergens renommé at rektor Sigmund Grønmo uttaler seg kritisk om sentrale aspekter ved reformen og dens konsekvenser? Eller at han aktivt prøver ut hvilket handlingsrom et universitet nå har? Og tror noen at landets folkevalgte noen gang vil være villige til å gjøre de nødvendige justeringer, så lenge universitetslederne er mest opptatt av å gjøre seg fine?
Rektoratet ved Universitetet i Oslo ble valgt på det som en gang het en reformkritisk plattform. Ingen ved UiO har forventet revolusjon. Og få har ønsket det. Det er heller ingen grunn til å betvile rektoratets gode vilje. Men mange vil forvente at universitetets nåværende ledelse på mer offensivt vis styres av et fokus på substans, av en forpliktelse på kritisk tenkning og åpen meningsutveksling, snarere enn av frykten for institusjonens omdømme.
Tore Rem, professor, UiO
Arne Johan Vetlesen, professor, UiO