I de siste ukenes debatt om liberalisme har deltakerne slått rundt seg med mange navn. Likevel har ingen nevnt vår tids mest fremtredende liberale filosof: John Rawls. Men nettopp John Rawls' tanker viser at det er rimelig grunn til å skjelne mellom liberal og liberalistisk. Rawls er liberal samtidig som han er økonomisk egalitær. Hans samfunnskontrakt innebærer en aktiv statlig fordelingspolitikk, noe som er uforenlig med et liberalistisk syn slik jeg oppfatter det.
Rawls' definisjon av en liberal stat er en stat som tillater et mangfold av forskjellige og uforenlige oppfatninger av det gode; med andre ord, som har rom for ulike livssyn. Videre skal en liberal stat som bygger på Rawls' samfunnskontrakt, gi frihet for hver enkelt til å bestemme, og leve ut, sitt eget livsprosjekt, så lenge prosjektet ikke hindrer andres tilsvarende frihet. Men for å kunne leve det gode liv slik vi selv oppfatter det, trenger vi normalt økonomiske ressurser, ellers blir friheten bare tilsynelatende.
I den rawlske samfunnskontrakten skal staten sikre de liberale politiske rettigheter. Men den skal også sikre økonomisk trygghet. Forholdet mellom stat, marked og det sivile samfunn må til enhver tid bli avgjort ut fra hensynet til den enkeltes mulighet til livsutfoldelse. Tankegangen Rawls står for, er en helt annen enn et tenkesett som først og fremst ønsker å styrke markedet og å begrense staten. Forskjellen kan minne om det kjente skillet mellom positiv og negativ frihet: frihet til og frihet fra.
John Rawls døde i 2003. Amartya Sen og Martha Nussbaum er to fremstående nålevende tenkere som begge er politisk liberale og økonomisk egalitære. Begge disse to har i motsetning til Rawls også sett kritisk på kvinners stilling i samfunnet og på fordeling innenfor familien. For i synet på familie og barn er Rawls en gammeldags tradisjonell liberaler. Samfunnskontrakten hans beskriver bare rettigheter og plikter for friske, voksne mennesker. Den griper ikke inn i privatlivet. Og familien hører til i privatlivet etter Rawls og mange andre liberaleres mening.
Tradisjonelt har liberalismen vært en ideologi for å verne individet mot staten. Staten har monopol på vold og har rett til å bruke tvang. Siden tvang er et onde, bør statens makt begrenses til det strengt nødvendige, er resonnementet. Tankegangen er, så vidt jeg kan se, riktig så langt den når. Men, som feminister har pekt på i mange år, forekommer det overgrep og tvang også i det sivile samfunn. Derfor er frihet fra tvang ikke alltid det samme som frihet fra statlig tvang. Statlig tvang kan være en beskyttelse mot private overgrep.
Et standardargument mot statlige inngrep i det sivile samfunn er at deltakelse der er frivillig, i motsetning til medlemskap i staten. Men det argumentet holder ikke, og spesielt holder det ikke overfor medlemskap i familien. For barn er deltakelse i familien åpenbart ikke frivillig: ingen velger sine foreldre. Hvor frivillig ekteskapet er og har vært for kvinner, kan også diskuteres, men her er det barns stilling jeg ønsker å drøfte.
For individualister bør det være klart at en familie ikke er en enhet i seg selv: Familien består av individer, og disse kan ha ulike interesser. Liberaleres tradisjonelle vern om familien står derfor i motsetning til deres vern om individet. Margaret Thatchers berømte utsagn «There is no such thing as society. There are individuals and there are families», likestiller familien med individet, og belyser dermed en motsetning i selve kjernen av tradisjonell liberalisme. Siden barn er absolutt hjelpeløse, er det ingen som med sterkere rett kan kreve statens beskyttelse. Hvis liberalisme er vern mot tvang og overgrep, må liberalere innrømme staten rett til å verne barn mot overgrep fra foreldre. Jeg antar at alle nå er enige i at det offentlige skal gripe inn ved tilfelle av klar mishandling. (Slik har det ikke alltid vært.)
Men det går ikke noe klart og enkelt skille mellom foreldre som mishandler barna sine på den ene side og foreldre som alltid handler til barnas beste på den annen. Det kan for eksempel være delte meninger om hva som er barnas beste. Foreldre som lar sine døtre omskjære, gjør det neppe fordi de ønsker å skade dem. Som jeg har gjort rede for i en tidligere kommentar i Morgenbladet, bør foreldre ha rett til å velge på vegne av barna sine bare i den utstrekning valgene ikke er i strid med barnas egne interesser. En skole som er best mulig for barn, er for eksempel ikke nødvendigvis det samme som en skole som gir foreldrene størst mulig valgfrihet.
Amartya Sen har pekt på hvor uheldig det er både for barna og for samfunnet å la foreldrene velge skoler hvor kristne, muslimske og hinduistiske barn blir isolert fra hverandre. Han har også vært en foregangsmann i å peke på hvordan skjev fordeling internt i familien i land som India rammer jenters helse og utdanning. Mange barn har det ikke særlig idyllisk hjemme hos mor og far selv om de ikke blir direkte mishandlet.
Hensynet til barns rettigheter gir også grunnlag for å skjelne mellom liberale og liberalister. Det liberalistiske prinsippet for rettferdig fordeling, formulert av for eksempel Nozick og Hayek, er at enhver har rett til å beholde verdien av det han produserer for markedet. Men dette prinsippet gir ingen økonomiske rettigheter til dem som står utenfor markedet. Spesielt gir det ingen økonomiske rettigheter til barn. (For øvrig pekte G.B Shaw allerede i 1928 på det absurde i å vente at en fødende kvinne skal leve av det hun «produserer».) Det tradisjonelle svaret er at barna er foreldrenes ansvar. Men, som jeg har prøvd å forklare ovenfor, er det svaret uforenlig med etisk individualisme.
Hvis barn har egne økonomiske rettigheter, blir spørsmålet hvilke disse er. Åpenbart strir det mot en allmenn oppfatning av rettferdighet at barn skulle fortjene sine foreldre, eller fortjene den økonomiske stillingen foreldrene har. Det skal også godt gjøres å finne en rettferdig begrunnelse for økonomisk ulikhet barn imellom, eller for at barn skal vokse opp i fattigdom.
Økonomiske rettigheter for barn krever en aktiv statlig fordelingspolitikk dels rettet direkte mot barna selv, dels mot foreldrene deres. Direkte tiltak er for eksempel gratis utdanning, fra barnehagen og oppover, sammen med gratis helsetjeneste. Siden barn bor og spiser sammen med foreldrene sine, trengs det også økonomisk støtte til foreldrene for å sikre en rimelig levestandard.
En aktiv fordelingspolitikk til fordel for barn er fullt forenlig med Rawls' liberale grunnsyn, selv om han ikke fullt ut innså det selv. Liberalismen til Amartya Sen og Martha Nussbaum er heller ikke i konflikt med hensynet til barn. Men jeg kan ikke se hvordan den rene markedsliberalisme kan forenes med at barn har økonomiske rettigheter.