Milorg-leder og forsvarsminister Jens Chr. Hauges død sist høst ble – som seg hør og bør – etterfulgt av en rekke ukritiske nekrologer fra hans venner. Ett år senere er det kanskje på tide med en kritisk gjennomgang av hans betydning for norsk krigshistorie.
Jens Chr. Hauges «jeg-alene-vite-holdning» til okkupasjonsårenes historie er et klart negativt trekk ved denne mannen, som ellers er kalt en av Norges «nasjonale strateger». Hvorfor dette kontrollbehovet? Hvorfor tiet Hauge i situasjoner der alle andre ønsket oppklaring? Voktet han fortsatt over hemmeligheter knyttet til krigshistorien? Var hans taushet gull? Mange, og ikke minst pressefolk, mente det når det gjaldt Hauge. Men kan tausheten like gjerne skyldes uvitenhet og ønsket om å opprettholde et image som den store allviter?
Hauges viktigste arbeid om krigen er boken Frigjøringen, som har kommet i ikke mindre enn fem utgaver i tidsrommet 1950 til 2005. Den har vokst i størrelse opp gjennom årene; både justeringer og tilføyelser er gjort flere steder. Likevel er det grunn til å undre seg over hva som er med og kanskje mest hva som ikke er med i boken som er blitt kalt «stamboken om Hjemmefronten».
Da den fjerde utgaven kom høsten 1994 påpekte Arne Skouen i sin anmeldelse at Hauge nå for første gang omtalte sin forbindelse til den tyske majoren Frithjof Hammersen i Wehrmachts overkommando, en offiser med norsk mor, som i det siste halvåret av krigen ga Hauge svært verdifulle opplysninger. Skouen stiller spørsmålet om hvorfor Hauge så lenge var taus om Hammersens rolle. Skouen trodde at dette skyldtes hensynsfullhet overfor Hammersen. Hauge ville ikke at han i Tyskland skulle risikere å bli anklaget for forræderi i årene etter krigen. Med dette trakk Skouen frem ett eksempel på Hauges forvaltning av krigshistorien og et mulig motiv.
Også Hauges tidligere medarbeider Arvid Brodersen kommenterte Hauges jubileumsutgave av Frigjøringen og ga begeistret ros. Men på ett punkt hadde Brodersen «innvendinger så alvorlige» at han måtte begrunne dem nærmere. Det dreide seg om Hauges omtale av Hammersen, hvor det påstås at han «gjennom flere år røpet mange planer om tyske overgrep i Norge for sine norske venner». Ifølge Brodersen gir fremstillingen «et skjevt bilde av det faktiske forhold». Den tyske offiseren som i mange år ga opplysninger, var ikke Hammersen, men oberstløytnant Theodor Steltzer.
Først høsten 1944 ble kontakten mellom Hammersen og Hauge opprettet. Den som sto for dette, var Brodersen selv, som i fire år hadde hatt Steltzer som sin verdifulle kilde. Men i august 1944 ble Steltzer kalt til Tyskland og arrestert for sin tilknytning til den opposisjonelle Kreisau-kretsen (han ble dømt til døden, men overlevde). Deretter koblet Brodersen Hammersen på Hauge.
Brodersen forteller også at kontaktpersonen mellom Hammersen og Hauge var en kvinne ved navn Ingrid Furuseth. I boken spanderer Hauge kun en kort og anonymisert setning på henne. Hauge forteller at han møtte Hammersen «i nattens mulm og mørke på forskjellige møtesteder i Oslo, arrangert av en uredd og dyktig kvinnelig medarbeider». Dette er alt han har å si om Ingrid Furuseth, som ikke bare var et bindeledd mellom Hauge og Hammersen, men en aktør i motstandskampen som i høyeste grad sto på egne ben.
Hvorfor Hauge heller ikke gir en fyldigere omtale av Ingrid Furuseth er en gåte. Kvinner i sentrale roller i norsk motstandsbevegelse glimrer med sitt fravær i det som er skrevet i ettertid. Her hadde Hauge hatt en sjanse til å rette opp noe av skjevheten. Ingrid Furuseths beretning om sitt farlige virke det siste halve året av krigen foreligger som et 47-siders håndskrevet notat. Det blir bok denne høsten.
I 1995 ga Hauge også ut en annen bok, med tittelen Rapport om mitt virke under okkupasjonen. Her er Ingrid Furuseths navn nevnt i en parentes. Opprinnelig var dette en rapport han dikterte til sin sekretær i 1948, etter ønske av «Hjemmefrontens Historieinstitutt». Hauge er klar over at rapporten er uferdig og har mange hull og «sikkert mange feil» (side 4). Han motsier for øvrig seg selv når det gjelder det siste, når han noen sider senere forteller at han har hatt «et meget omfattende arkivmateriale» å støtte seg til, foruten sin egen hukommelse, slik at han ikke tror at det er noen vesentlige feil (side 9).
Men mye viktig er glemt her. Hauge forteller for eksempel aldri at han under navnet «Ole Lange» i februar 1945 telegrafisk henstilte til London å bombe Wehrmachts hovedkvarter på Lillehammer og Gestapo-hovedkvarteret på Furulund utenfor Oslo. Saken ble drøftet med oberstløytnant Wilson i SOE (Special Operations Executive var en britisk, hemmelig militærenhet som konsentrerte seg om undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner), men den allierte overkommandoen SHAEF ville ikke prioritere dette.
Et særlig godt dokumentert eksempel på Hauges forsøk på å styre historieforskningen finnes fra 1986. I et brev fra Hauge til den tidligere motstandsmannen Gunnar Fosser angående en rapport til Secret Intelligence Service (SIS) gir Hauge råd om hvordan man skal forholde seg til historikeren Egil Christophersen, som på dette tidspunkt arbeidet med Vestfolds historie under krigen. Christophersen ønsket adgang til SIS-agenten Hans B. Cliftons rapport som Fosser hadde kopi av. Hauge skriver: «Den rapport som du (Fosser) under hånden fikk av meg, er en rapport han (Clifton) har skrevet til sine foresatte i SIS. Jeg kan ikke gi deg samtykke til å gi den videre til lektor Christophersen. Kjenner jeg SIS rett, vil de ha sterke motforestillinger mot at en autentisk rapport skal utleveres til en historiker. Jeg råder deg derfor til å være meget forsiktig med dette. Du vet, slike rapporter må også leses med adskillig innføling. Etter den disposisjonen jeg så fra filologen din, har jeg sterke tvil om han har en slik innføling.»
Tydeligere kan det vel knapt sies.
Tore Pryser er professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer. Kronikken er et utdrag av en artikkel i Prosa 04/07, som er ute nå.