Norges forskningsråd (NFR) har i dag noe nær monopol på forskningsfinansiering i Norge. Uheldige følger av dette har vært påpekt av personer i forskningsmiljøene, blant annet tidligere rektorer ved Universitetet i Oslo og ledelsen i Forskerforbundet. I et globalisert miljø for forskning og høyere utdannelse blir det stadig viktigere at Norge kan holde seg nærmest mulig verdenstoppen på flest mulig områder. Derfor er det god grunn til å ta opp igjen debatten om behovet for et alternativt norsk grunnforskningsråd. Hvordan kan konkurransen om forskningsmidlene bli faglig mer meningsfull for søkerne og ikke minst for norsk forskning?
Et hovedproblem er at NFR ikke skiller mellom grunnforskning og anvendt forskning i sine bevilgninger, slik er det i alle fall innen humaniora, som jeg kjenner best. Om et prosjekt sikter mot å utvikle nye teorier eller anvender gammelkjente tilnærminger på et nytt emnefelt, ser ikke ut til å gjøre noen særlig forskjell. Men det er åpenbart at ytre kriterier i praksis gir store utslag ved pengetildelinger. Svært mange søknader som går inn hos NFR, følger en oppskrift som jeg tror mange vil kjenne igjen:
En velger seg et emne som er litt «in», om en har forskningserfaring, innsikt og nye ideer på området betyr mindre.
En inviterer utenlandske forskere til et seminar. Der forespeiler en dem midler fra NFR dersom de går med i et nettverk.
I søknaden til NFR brukes velvalgte moteord med uklar mening. For å hindre at personer med virkelig innsikt får søknaden til vurdering, reserverer en seg mot visse personer, det aksepterer NFR uten å stille spørsmål. En presenterer seg selv som sentrum i et internasjonalt nettverk ved å vise til personene som er blitt forespeilt penger fra NFR på det nevnte seminaret. «Nfr-koden» krever at disse personene er valgt ut slik at de er fra ulike land og fagfelt.
Når slike ytre vurderinger har fått en så stor plass som de faktisk har, skyldes det nok i første rekke at kriterier som når de brukes riktig kan være relevante for anvendt forskning har fått invadere vurderingen av grunnforskningsprosjekt der de samme kriteriene er meningsløse. Dessuten, objektive kriterier gjør det mulig for faglig lite kompetente personer å vurdere en søknad. Nytenkende grunnforskning innen humaniora og samfunnsfag foregår ofte i mindre miljøer av én vitenskapelig ansatt og doktor- og masterstudenter. En slik søknad vil falle gjennom ved bruk av koden ovenfor.
God grunnforskning er helt avhengig av faglige kvalitetsvurderinger for å vinne frem. Et eget grunnforskningsråd vil gjøre det lettere å utarbeide relevante bedømmelsesprosedyrer.
Utvekster i forskningsmiljøet har vært mediefokusert i tilknytning til medisin. Men ettersom størrelsen på NFRs satsinger er økt, kan det registreres tendenser også i humaniora. En angriper potensielle konkurrenter på en måte som viser at hensikten ikke er å starte en faglig debatt. En opparbeider seg gunst hos dem som skal vurdere søknaden ved å rose deres arbeider. Påfallende mange med en god forbindelse i komiteene som vurderer søknadene får penger.
Slike utvekster oppstår lettere i en monopolinstitusjon. Dersom det kunne påvises at et konkurrerende forskningsråd produserte mer høyverdig grunnforskning, ville det gitt større egeninteresse i å reagere på utglidninger som folk innen miljøet ser.
Får NFR maksimalt ut av forskningsmilliardene? NFR har møtt kritikk ved å vise til evalueringer gjennomført av utlendinger og som konkluderer med at alt i hovedsak er vel. En realistisk evaluering kan en først få når NFR kan måles opp mot et alternativt forskningsråd.
NFR viser seg fra sin mest kontroversielle side i tildelingen av «Sentra for fremragende forskning» (SFF). NFR utpeker her et fagmiljø til å være mer fremragende enn de øvrige. NFR hevder at det skjer på grunn av deres «kvalitet», men prosedyren ligner på «Nfr-koden» beskrevet ovenfor. I dette miljøet investerer NFR midler av en størrelsesorden andre ikke kan drømme om. Dette miljøet vil etter en stund mangle både kvalifiserte personer og gode ideer å bruke alle pengene på. Da kan det være fristende å bruke ideer utviklet ved andre norske miljøer og videreutvikle dem ved SFF. Prosjekter utvikles da ikke ved de miljøene der de faglige forutsetningene er best, men der NFR-kapital gjør det mulig. Et alternativt forskningsråd ville gjort det mulig å få dokumentert hva som gir best kvalitet – å konsentrere alle pengene på ett sted, eller spre dem der de faglige forutsetningene er best.
NFR evaluerte for et år siden sine SFF, og resultatet var at de hadde vært en suksess også i humaniora og samfunnsfagene. Men hvordan kom denne konklusjonen frem? En ikke uvesentlig del av pengene til SFF går til utenlandske forskere. Evalueringen av SFF skjedde gjennom utenlandske forskere oppnevnt av NFR, noe NFR fremhever som et kriterium for objektivitet. Men i alle fall noen av disse utlendingene kom fra miljøer som hadde økonomiske interesser av at SFF fortsatte. Om dette gjelder flere, vet bare NFR.
Følgene for alternative norske miljø har vært negative. Et SFF brukes som argument for at andre universiteter kan bruke egne ressurser på andre fagområder, virksomheten konsentreres i NFR-kontrollerte SFF. Jeg tror NFR i kommende år vil fortsette å utvide sin makt på denne måten. Og som historiker vet jeg at det alltid er seierherrene som skriver historien. Om noen år vil det antagelig hete at et fagfelt var spredt og ukoordinert, så kom NFR inn og konsentrerte ressursene, nå blomstrer fagfeltet, bare les våre evalueringer. Mens realiteten kan være at et fagfelt som tidligere blomstret i et mangfold der hvert fagmiljø fikk utvikle de sidene de var sterkest på, er erstattet av et miljø der middelmådige forskere skaffer seg penger gjennom «Nfr-koden».
NFRs store prosjekt kombinert med utviskningen av forskjellen mellom grunnforskning og anvendt forskning, gjør det også lettere for enkeltprofessorer å legitimere kommersiell oppdragsforskning. Instituttansatte som har skaffet seg penger utenfra blir en økonomisk overklasse som kjøper seg fri fra instituttplikter, mens grunnforskerne som driver langsiktig miljøoppbygging gjennom små prosjekter og veiledning av doktor- og masterstudenter blir gående som et instituttproletariat.
Kortsiktige, store penger fra NFR og kommersielle aktører fortrenger den langsiktige, miljøbyggende grunnforskningen, til skade for kvaliteten ved norske universiteter slik den måles internasjonalt. Alternative forskningsråd er det normale i land det er naturlig å sammenligne seg med.
Undertegnende har påpekt overfor NFR de problemene som store satsinger og spesielt SFF skaper for små miljøer innen humaniora og samfunnsfag. Svaret var i praksis at NFR har ansvar for de prosjektene de finansierer, ikke for alle andre. Monopolinstitusjonen har ikke ansvar for helheten. Bedre argument for at NFR trenger konkurranse kan en ikke få.