Utakk er ver­dens lønn

Kvalitetsreformen

Som studentpolitiker ved Universitetet i Oslo druknet jeg i et hav av arge sosialdemokrater da jeg forsøkte å overbevise Studentparlamentet om å gå imot kvalitetsreformens forkorting av cand.mag.-graden.

Som studenttillitsvalgt på Humanistisk fakultet ble jeg fjernet fra studentenes valgforsamling over en formalitet, visstnok fordi noen fryktet jeg kunne komme til å stemme på den reformkritiske dekankandidaten Hans H. Skei.

Som redaktør og journalist i studentavisa Universitas sto jeg, med flere, i spissen for utviklingen av en grundigere dekning av universitetspolitikk og av reformens konsekvenser. Jeg påstår på ingen måte at den har vært god nok, men jeg vil likevel be ungsauen Tore Rem tenke tilbake til forskjellen på Universitas-dekningen av rektorvalget i 2005 (omtrent femti saker, hvorav mange som tross alt handlet om politikk og én som til og med handlet om at Rem var på jakt etter en rektorkandidat han kunne støtte) og i 2001 (omtrent tre saker, derav to koseintervjuer med kandidatene og en real drittpakke mot den reformkritiske kandidaten).

Derfor vil jeg ganske enkelt ha meg frabedt plassen jeg er tildelt i Rems konspirasjonsteorier i forrige ukes Morgenbladet.

Ja, jeg har vært student, og til og med studentpolitiker. Men det betyr ikke at jeg har et ureflektert forhold til universitetspolitiske problemstillinger, det betyr ikke at jeg kjøper at kvalitetsreformen primært handler om kvalitet, og det betyr i hvert fall ikke at når jeg som journalist gjengir et ordrett sitat fra statsråd Tora Aasland som avfeier sine og reformens kritikere som «gretne gamle gubber», så er dette på noe vis et forsøk på å «hjelpe» henne.

I dette tilfellet er jeg nesten fristet til å si tvert imot.

Michael Brøndbo

Journalist i Aftenposten