Oppdrettsnæringen
Niels Chr. Geelmuyden påstår jeg har betydelig mangel på suksess når jeg imøtegår ham i mitt innlegg om norsk lakseoppdrett i Morgenbladet 14. desember. Han berører imidlertid ikke marin-biologi. Dette må bety at jeg har argumentert tilfredsstillende angående hovedsakene i hans essay: etiske og økologiske problemer ved lakseoppdrett i Norge.
Men så snubler han inn i ringen på sin vanlige måte, og slår triumferende til med tall for antibiotikaforbruk i oppdrett: Forbruket har økt med 200 prosent fra 1999 til 2006! Geelmuyden gjør her i alle fall to feil: 1) Økningen regnes i antall kg uten å ta hensyn til at lakseproduksjonen har økt. I 1999 ble det solgt 425 000 t laks, mens det i 2006 ble solgt 630 000 t.
2) Geelmuyden tror at all oppdrettsfisk er laks. Det er den voksende torskeoppdrettsnæringen som bruker mer antibiotika til å bekjempe sykdommer nå.
Dette med å trives i stim ser ut til å være vanskelig å forstå. I disse tider ligger imidlertid en grei parallell snublende nær: vi mennesker samles nå tett i kjøpesentre for først å kjøpe, så for å bytte, gaver. Vi kunne spredt oss over flere butikker og handlet til andre tider, men ser ut til å foretrekke tryggheten i mengden, akkurat som stimfiskene. Geelmuyden imøtegår ikke mine argumenter med henhold til tetthet i merdene.
Norsk oppdrettslaks har ellers svært mye med vill laks å gjøre, de har blant annet samme DNA, kommer fra samme land og får begge sitt fett fra maten de spiser. Det er like kunstig tilsatt som fettet i våre julegriser.
Geelmuyden pleier å plukke sine kilder med omhu. Bellonas estimater for bruk av fiskemel og fiskeolje for 2010 passer ham mye bedre enn FAOs tall, dermed parkeres jeg som «ikke særlig oppdatert», og han slipper å ta hensyn til mine argumenter.
Geelmuyden avslutter sitt svar til meg med påstander om usaklig kritikk fra tvilsomme typer. Ja, hvorfor skal man heller tro på en skribent enn dem som har doktorgrad i fag som fiskeribiologi, bakteriologi, virologi og veterinærmedisin?
Som i en slags parodi på et Klassekampen-innlegg fra 1970-årene hinter Geelmuyden om at forskerne ved norske forskningsinstitusjoner som jobber med oppdrettslaks er betalt av «rådende kapitalkrefter». Det ligger i kortene at det er laksebaronene fra forrige essay som lurer bak. Noen (f.eks. konspirasjonsteoretiker Geelmuyden?) bør nå avdekke båndene mellom forskning og næring!
Så enkelt. Ved å stemple alle meningsmotstandere som korrupte, slipper man bryet med å ta dem og deres arbeid alvorlig. Hadde det ikke vært slik at Geelmuyden så åpenbart er inkompetent til å bedømme forbindelsen mellom vitenskap og industri, ville jeg blitt fornærmet.
Skribenten og den oppsagte forskeren Claudette Bethune har det felles at de ikke viser frem sitt datagrunnlag. Dette siste var grunnen til at Bethune ble sagt opp, ikke at hun varslet om svindel.
Forskere er vant til å bli få sine prosjekters faglige innhold, drift og rapportering vurdert. Jeg vil oppfordre Geelmuyden til å fremskaffe håndfaste bevis på de kritikkverdige forhold han mener forekommer og presentere disse ordentlig før meningsutvekslingen fortsetter her i spaltene.
En analyse av Geelmuydens metoder er ellers å finne i avisen Journalisten gjennom internettsiden: http://www.imr.no/aktuelt/kronikker/2007/rabies_geelmuydis.
Peter Andreas Heuch
Marinbiolog