Hamsuns Pan
I Morgenbladet 4. januar spør Holbye og Grønlie etter progressive trekk i Hamsuns Pan. Dette gjør de dels ved å tilbakevise naturidylliserende lesninger av romanen, noe de har gode grunner til. Likevel kommer «naturen» skjevt ut. Klistret til det nostalgiske og naturdrømmer med naivitetsstempel innskrives naturen nærmest som det progressives motpol, den gjøres til innbegrep for det regressive. Naturen omtalt av Holbye og Grønlie forblir den menneskelig bemektigede. Slik forlenges løytnant Glahns perspektiv, og tilbaketrekning til naturen fremstår som eneste opsjon for mennesket i naturen.
Dette blir mildt sagt merkelig når de velger Adornos filosofi som eksempel på «en mer kompleks tolkningsmodell» for modernitetskritisk lesning av Pan. Særlig med øye for den (re)habilitering av det naturskjønne som Adorno selv foretar i Estetisk teori.
Holbye og Grønlie mister så å si sitt eget poeng om at det i Pan er «ingen veier som fører ut, bortsett fra kunsten». Hvilket burde åpne for at (litterær) erfaring med naturdrømmens umulighet kan føre i retning alternative naturdrømmer. Med naturen som det progressives motpol tvinges Holbye og Grønlie til en indirekte avskriving av naturen som mulighet, som det gåtefulle. Det er ikke plass til dimensjonen Adorno tilskriver «den romantiske erfaring som ytrer seg hinsides romantisk filosofi og tenkemåte».
«Naturidyllen er dødelig» blir hos Holbye og Grønlie stående som en oppsummerende tolkning hva gjelder mennesket i naturen. Men dette gjelder, som de er klar over, bare innenfor rammene av verket, altså innenfor «Glahns naturdrøm».
Memento Adorno må enhver naturteori samtidig være en kritikk av naturen. Kritikken av natursynet i verket er ikke ens med verkets natursyn. En oppsummering mer i tråd med Adorno kunne kanskje lyde: Naturidyllen er aldri naturlig. Dødelig, derimot, er naturlig.
Petter Erik Leirhaug
Lektor