Aka­de­misk driv

Høyere utdannelse

Stjernøutvalget har levert sin innstilling. Deres beskrivelse av problemer og løsninger er endelig brakt ut i det offentlige rom. Spørsmålet er om utredningen og dens konklusjoner tåler offentlighetens kritiske lys? Forventningene på forhånd var skrudd høyt. Temaet var strukturen i høyere utdannelse og forskning frem mot 2020. Det er dypt alvorlig. Det handler om kjerneinstitusjonene i utviklingen av Kunnskapslandet Norge.

Min reaksjon er skuffelse og forvirring. Jeg er skuffet over mangelfulle analyser og jeg er forvirret fordi jeg ikke ser sammenheng mellom analyser og konklusjoner. Utvalget svarer ikke på svært viktige spørsmål. Ett er spørsmålet om konsekvensene av globalisering og internasjonalisering. Høyere utdannelse og forskning er i sin natur internasjonal, og den nye globaliseringen har derfor slått sterkt inn i sektoren. Det har medført mobilitet og en konkurranse om studenter, vitenskapelig personell og ressurser til forskning vi nok bare har sett begynnelsen på.

Da kan vi ikke bare se på institusjonene som nasjonale. Utviklingen innen kommunikasjonsteknologien har fått store konsekvenser for organisering av forskning og undervisning, både i tid og rom. Dette sier utvalget svært lite om. Norge har høye ambisjoner som forskningsnasjon. Hvordan skal vår kunnskapsøkonomi vokse? For meg er dette svært viktige rammebetingelser for utviklingen av høyere utdannelse. Utvalget sier lite om det.

I sin problembeskrivelse snakker utvalget mye om nivåsenkning både i forskning og undervisning, og synes å knytte dette til små institusjoner og miljøer. Hvorfor er små institusjoner per definisjon ineffektive og dårlige? Og mener utvalget nivåsenkningen skyldes utviklingen i høyskolene? Mener de høyskolesektoren har for mange stipendiater og for store forskningsbevilgninger? Så vidt jeg vet har hele høyskolesektoren samlet 121 stipendiater og kun seks prosent av forskningsmidlene. Kan disse seks prosentene være roten til alt ondt?

Utvalget synes å legge til grunn at all denne elendighet skyldes det de betegner som akademisk drift, en utvikling der institusjoner som tradisjonelt kun har vært undervisningsinstitusjoner, også ønsker å drive forskning. Disse ambisjonene mener utvalget fører til små og fragmenterte fagmiljøer, ønsker om egne doktorgradsutdanninger som blir altfor smale, og som trekker ressurser fra utdanninger på lavere nivå. Riktig ille blir det når disse høyskolene, slik ordningen er i Norge i dag, har en mulighet for å bli akkreditert som universitet. Derfor mener utvalget det bør settes en stopper for utviklingen.

Jeg mener det er å snu beskrivelsen på hodet. Mer enn å forsøke å stoppe en slik utvikling, bør den oppmuntres. For det første er dette bare en del av en generell utvikling av kunnskapssamfunnet som ikke kan reverseres. Dessuten: Vi trenger ambisiøse miljøer; akademisk driv er positivt for Kunnskapslandet Norge. Og NTNU og Universitetene i Bergen og Oslo er da ikke blitt dårligere forskningsinstitusjoner fordi vi har fått et universitet i Agder! Jeg tror vi godt kan få flere universiteter i Norge. Diversitet er positivt. Vi trenger nye generasjoner universiteter. De nye må finne sine veier, få lov til å være annerledes. De må få utfordre, ikke etterligne.

Utvalgets viktigste forslag til løsning på «problemet» er en stor strukturendring. Man anbefaler «flercampusuniversiteter med tyngdepunkt i ulike deler av landet», sammenslåinger av universiteter med høyskoler, tvang til sammenslåing, men der man skal få lov til å finne partnere selv. Her er det mye jeg ikke skjønner. For det første skjønner jeg ikke hvordan regionalisering skal være løsningen på det som oppfattes som problemet. For det andre har jeg problemer med å se at eksperimenter med hybridinstitusjoner er det vi trenger nå. Og for det tredje: Hva taler for at politisk styring skal skape gode universiteter?

Utvalget peker på en utvikling der ungdomskullene vil vokse frem mot 2015, for så å flate ut. Samtidig ønsker man at en større andel av kullene tar høyere utdannelse. Vi har også store ambisjoner for forskning. Tre prosent av BNP. Altså: Vi har foran oss en periode med stor ekspansjon både hva gjelder forskning og utdannelse. Sammenslåing er etter mine begreper noe man griper til når man skal skjære ned, ikke i en ekspansjonsfase.

Og: Resultatet av en tvangssammenslåing vil bli en innadvendt sektor og minst fem år med organisatoriske og økonomiske konflikter. Det er det siste vi trenger nå. Det beste vi kan gjøre er å forkaste dette forslaget, men fortsette debatten om utformingen av sektoren, om hvordan vi oppnår kvalitet på forskning og utdannelse.

Torunn Lauvdal

Rektor, Universitetet i Agder