Intellektuelle forbilder
En av bøkene om de berømte gossip-jentene har denne tittelen på norsk, men den er også ganske treffende for det bildet professor dr.med. Stig Frøland tegner av legestanden i sitt debattinnlegg i Morgenbladet forrige fredag. Hva feiler det denne yrkesgruppen som aldri kan skrive et innlegg som ikke handler om egen fortreffelighet?
Aldri gjør legene noe for sin egen skyld, det er alltid forskningen eller pasientene de ofrer seg for. Likevel er legestanden landets mest overbetalte og vel ansette. Tenk bare på den avsindige fastlegeordningen som sikrer dem penger for arbeid de ikke gjør. Har en lege noen gang klaget på det? Nei. Money for nothing er ikke noe problem for legestanden.
I en Dagblad-anmeldelse av en dansk bok, Tyske intellektuelle i det 20. århundret, syntes jeg det var rart at artiklene om Martin Heidegger og Carl Schmitt ikke inneholdt en refleksjon over hvorvidt det var mulig å være Hitler-tilhenger og samtidig bli regnet som intellektuell. Deretter skrev jeg at jeg fant kombinasjonen problematisk. Ville ikke en Hitler-tilhenger ha mistet sin intellektuelle redelighet? Jeg var tilbøyelig til å mene det.
Nå er professor dr.med. Stig Frøland så elskverdig at han opplyser meg og Morgenbladets lesere om at mange mener at Heidegger er en av de største tenkerne i det 20. århundret. Vel, Frøland, det var ikke helt nytt for meg. Fascismen har karismatikere, ikke intellektuelle. Han spør hvordan det forholder seg med dem som har svingt med hammer og sigd, kan de kalles intellektuelle?
Hitlers program inneholdt både rasisme, utryddelse av mindreverdige, livsrom og krig. Jødene skulle vekk. Det folk som ikke ville krig og som ikke kunne vinne en krig hadde ikke livets rett og måtte gå under. De fleste av disse programpostene ble realisert. Å stemme på nazipartiet og å melde seg inn i det var en støtte til dette programmet.
Det kommunistiske manifestet er noe helt annet, Oktoberrevolusjonen i Russland var også noe helt annet. Akkurat som man måtte ha støttet Weimar-republikken mot Hitler, måtte man ha støtte Oktoberrevolusjonen mot tsaren: Fred, brød, jord. I Sovjetrussland gikk noe galt etter ganske få år. Det er et viktig, men et helt annet spørsmål. I Tyskland under Hitler var det ikke noe som gikk galt, programmet ble fulgt til punkt og prikke. Det er den store forskjellen.
Når jeg brukte så stor plass i anmeldelsen på Ernst Tugendhats artikkel om intellektuell redelighet var det fordi han ikke bare knytter den til sannhet, men også til det gode, mer konkret til Sokrates spørsmål: Hva er det gode liv? Mye vi sliter med i samfunnet er rester fra fascismen, rasisme og forakt for folk som trenger hjelp. Motsatt er mye av det vi roser oss av, demokrati og sikkerhetsnett for de aller svakeste, resultat av sosialistisk teori som er kjempet igjennom politisk.
Det Frøland hadde vondest for å svelge i min anmeldelse, var bemerkningen om hvorfor så få leger ble regnet for intellektuelle. Jeg har angret litt på den setningen, fordi jeg ubetenksomt nok nevnte teologene i samme slengen. Det er ikke riktig, flere norske teologer er utmerkede intellektuelle. Jeg er imidlertid enig med Frøland i at det er altfor lett for forfattere og filosofer å bli regnet som intellektuelle. Skikkelige intellektuelle skyr elitismen og sier med Gramsci: alle er intellektuelle.
Frøland forsvarer legeprofesjonen på den tradisjonelle måten, det er en meget hardt arbeidende profesjon og legene stiller strengere krav til egen deltagelse i debatter enn i alle fall alle selvutnevnte intellektuelle, tror Frøland. Her er han kreativ og antyder at legene utgjør en slags egen klasse over andre intellektuelle.
Jeg kjenner jurister, økonomer, sosiologer, statistikere, lektorer, ja, akademikere av alle slag, de arbeider mye, ja, så å si alltid, men i motsetning til legene har de ikke noe behov for å skrive det i avisa. Jeg har faktisk til gode å se en akademikergruppe skrive sånn om seg selv som Frøland gjør om legene.
Andre regner det som en selvfølge, som en glede, ja, som et gode å arbeide mye og å realisere sine evner. Hvorfor må legene alltid komme med at de arbeider så mye? Selv når Frøland skriver en artikkel om «Hva er en intellektuell?» ender han med å fremme sin stands egeninteresser. Riktignok tjener de omtrent det dobbelte av andre akademikere, men det er ikke nok. Det kan aldri bli nok for legene, de er som bortskjemte barn, de må ha mer av alt hele tida.
Espen Søbye
Kritiker og fri tenker