Det per­son­li­ge mø­tet

Kunnskapsbasert praksis

Arild Bjørndal, en viktig talsmann for kunnskapsbasert praksis i helsefag og medisin, har en tankevekkende kronikk i Morgenbladet 18. januar. Han viser med konkrete eksempler hvor viktig det er at kunnskapsbasert praksis er forankret i vitenskapelig etterprøvbar metode. Han fremholder også at praktikeren har en etisk forpliktelse til å søke kunnskap om hva som er dokumentert behandling. Han kunne i tillegg ha lagt vekt på at denne metoden er et viktig demokratisk redskap i kampen mot alliansen mellom legemiddelindustrien og ønsketenkningen og godhetsiveren i helsefagene. Her spiller kunnskapsbasert medisin en meget viktig rolle.

Det er ett forhold til som Arild Bjørndal overser eller håndterer på en overfladisk måte. Han hevder at positivismedebatten fører til at tåka legger seg. Han bruker to setninger på å understreke viktigheten av at pasienter blir møtt med respekt og høflighet – at de blir møtt og anerkjent. Det er nettopp dette positivismedebatten handler om: at vi ikke bare kan møte et annet menneske som representant for en kategori hvor vi har kunnskap om hvilken behandling som kan være effektiv. Dette perspektivet er alltid mangelfullt, og krever at vi erkjenner viktigheten av å møte pasienten som individ, og interesserer oss for hva som står på spill i dette individets eksistens. Positivismekritikken er kanskje et tema som er litt utgått på dato i samfunnsvitenskapene, men medisinen og helsefagene lider under en mangelfull selvforståelse i forholdet mellom evidens og eksistens. Det er derfor synd at Bjørndal er så arrogant overfor denne kritikkretningen.

Jeg er selv en ivrig talsmann for kunnskapsbasert medisin, og underviser blant annet medisinstudenter i dette emnet. Jeg mener det er viktig at vi erkjenner det personlige møtets betydning, og at individets eksistens kan trues av kunnskapsbasert praksis. Hvis synsfeltet blir ensidig okkupert av akkumulert kunnskap om grupper, trues det individuelle møtet av autoritær maktutøvelse.

På samme måte trues møtet dersom eksistensen blir enerådende i oppmerksomhetsfeltet. Møtet trues da av sentimentalitet og føleri, og den trengende kan gå glipp av viktig teknisk og terapeutisk kunnskap. Talsmenn for kunnskapsbasert medisin bør ta positivismedebatten på alvor, og erverve seg den nødvendige ydmykhet som skal til for å forstå grensene for den kunnskapsbaserte praksis. Det er et motsetningsfylt forhold mellom evidens og eksistens, men motsetningen er komplementær, en forenende motsetning, for å bruke et uttrykk fra den danske filosof og etiker, Knud Løgstrup.

Medisinen og helsefagene blir dysfunksjonelle dersom kunnskapsbasert praksis blir enerådende. Pasienter blir da objekter fratatt verdighet og livsmot. Kanskje handler den moderne sykelighet om dette: et hjelpeapparat med overdreven teknologisk kompetanse ute av stand til å møte individer med smerte i eksistensen. Men faren er vel så stor mot utøverne av hjelpeyrkene. Kunnskapsbasert praksis kan utvikle seg til et autoritært maktspråk der det personlige skjønn og evnen til innlevelse blir gjort irrelevant, og der retningslinjer og manualer erstatter personlig dømmekraft. Da er det ikke bare pasienten som er fratatt verdighet og livsmot, men også hjelperen.

Eivind Meland

Professor i allmennmedisin, UiB