Systemarkitekt på ri­si­ka­belt spor

Høyere utdannelse

Steinar Stjernø og hans utvalg har fullført et stort og viktig utredningsarbeid. Det favner vidt, men kjernen er et forslag til ny makrostruktur for universitets- og høyskolesystemet. Det er et forslag som bør gjennom betydelig revisjon.

Universitets- og høyskolesystemet kan organiseres ut fra ulike prinsipper. De mest aktuelle er geografi og funksjon. De peker av og til mot samme løsning. Men når de spriker, må ett av dem overordnes det andre. Utvalget velger geografi. Jeg ville ha prioritert funksjon, særlig hva gjelder forskning.

Mye naturvitenskapelig, teknologisk og medisinsk forskning er avhengig av avansert og kostbart utstyr. Skal vi kunne henge med, må vi prioritere investeringene hardt. Tar vi for oss utvalgte forskningsområder, vil vi se at de samarbeidskonstellasjonene som faglig peker seg ut, som regel går på tvers av utvalgets regioninndeling, og i tillegg varierer fra et fagfelt til et annet. I marin forskning ville UiB, Havforskningsinstituttet og UiT måtte være med i kjernen. I nanovitenskap ville NTNU, SINTEF, UiO og Institutt for energiteknikk være sentrale aktører.

I utdannelse veier geografiske hensyn tyngre, men også her er det slik at enkelte oppgaver løses best ved nasjonal kraftsamling i én institusjon. N-en i NTNU bør fortsatt stå for «Norges», ikke for «Nidaros». Og også i høyere utdannelse vil de samarbeidskonstellasjonene som gir størst faglig kraft, ofte gå på tvers av regioner. Ikke så rent sjelden vil de inkludere bare høyskoler eller bare universiteter.

Nå er naturligvis også utvalget opptatt av funksjonelle hensyn. Stjernø vil, med rette, kunne si at innstillingen er helt åpen for både kraftsamling og samarbeid langs de linjer jeg har risset opp. Problemet er at utvalgets systemarkitektur ikke fremmer slike løsninger. Ved å ta utgangspunkt i region, prioriterer utvalget snarere det organiseringsprinsippet som i norsk hverdagspolitikk tilføres mest energi. Fra et funksjonelt perspektiv blir regioninndelingen til dels vilkårlig. Når utvalget i tillegg gjør de fleste regionene ganske små, blir oppskriften i beste fall risikabel hvis målet virkelig er å se Norge «under ett».

Statsråden bør i høringsrunden åpent invitere til alternative resonnementer og modeller. Og institusjonene bør gripe den utfordringen – også om invitasjonen skulle utebli.

I utvalgets innstilling blir målet om høyere kvalitet i hovedsak et spørsmål om å heve nivået der det er lavest. Rett nok støtter utvalget opp om det vi allerede har av satsinger på toppforskning (SFF, SFI, YFF). Det fremmer i tillegg et meget støtteverdig forslag om å gjøre tilsvarende grep for høyere utdannelse. Men det viktigste for utvalget er å sikre et visst minstenivå.

Det er en aktverdig målsetting. Men i en hard global konkurranse er av og til bare det beste godt nok. Mange andre land satser derfor tungt på sine aller fremste fagmiljøer. Mot det blir Vest-Viken regionale utdanningsforetak og lignende institusjonelle nydannelser et spinkelt svar. Og nettverk uten kraftstasjoner gir ikke mer energi i forskerutdanningen enn i elektrisitetsforsyningen.

Norge trenger en mer ambisiøs og kraftfull politikk for å fremme det beste. Viktige skritt i den retning er tatt i forskningspolitikken, men i høyere utdannelse er det meste av oppmerksomheten konsentrert om å tilfredsstille minstekrav. Det gjelder blant annet arbeidet for å utvikle nye master- og doktorgradsprogrammer som kan kvalifisere for «opprykk». Det gjelder også de viktigste grepene i Kvalitetsreformen. Tettere oppfølging, fastere organiserte programmer, og lignende tiltak betyr mest for studenter som ellers ville stå i fare for å bli hektet av.

I Soria Moria-samfunnet har betegnelsen «eliteuniversitet» en negativ ideologisk ladning som gjør den til en endelig parkeringsplass for tanken. Denne ladningen er så sterk at den får selv Rune Slagstad – en profilert fagmann som gjennom minst to tiår har gitt vektige bidrag til samfunnsdebatten, på «venstre» side – til å fremstå som en røst fra en fremmed og langt tilbakestående sivilisasjon.

Som om ikke det var nok, genererer ideen også en enestående kontrær interessekonstellasjon – «alle mot én». I dette tilfellet er det til og med slik at det som skulle begrunne en satsning på det universitetet som gjør det best i internasjonale rangeringer, blir et realpolitisk handikap: Ikke noe er så truende for andre som en favorisering av den som på forhånd er størst og sterkest.

For å komme noen vei, må vi altså velge et annet spor. Det viktigste grepet er å ta utgangspunkt i tiltak snarere enn institusjoner. Det er gjennom den tilnærmingen vi har fått etablert viktige toppforskningsprogrammer (SFF, SFI, YFF). Og det er ved å følge det sporet vi kan utvide repertoaret av virkemidler og få i stand lignende ordninger for høyere utdannelse. Erfaringene fra tidligere prosesser gir oss en pekepinn om hva som skal til for å lykkes. De viktigste lærdommene er trolig at tiltakene bør rettes inn mot relativt små enheter (for eksempel forskergrupper eller studieprogrammer), og at antall enheter må være høyere enn én. Det første øker treffsikkerheten, det andre minsker frykten.

Utvalget har helt rett i at det er behov for nye tiltak som kan styrke det innholdsmessige mangfoldet i utdanningstilbudet. «Opprykksordningen» har skapt et særlig behov for å styrke og videreutvikle den tradisjonelle høyskolerollen, på dens egne premisser. Fusjon mellom høyskoler og universiteter er i beste fall et usikkert og utilstrekkelig virkemiddel for å møte det behovet. Særlig i en situasjon der en annen institusjonstype i utgangspunktet har et uformelt hegemoni, kan en distinkt institusjonell identitet trenge støtten fra et eget organisatorisk fundament. Hvis det fundamentet svekkes, vil en nasjonal politikk for mangfold bli enda viktigere og enda mer krevende. Her må myndighetene selv foreta de tunge prioriteringene og legge de viktigste føringene; de regionale institusjonene vil ikke greie den oppgaven.

Og hva skal barnet hete? Det er ikke det viktigste spørsmålet! Skiltet på døren har ingen betydning for det som foregår innenfor. Verden er allerede rik på universiteter hvis berømmelse er begrenset til egen campus og de nære omgivelser. Når utvalget velger den slappeste løsning, bidrar det til å øke den populasjonen marginalt. Ingen av oss blir bedre av det. La oss derfor konsentrere oss om realiteter, ikke symboler!

Arild Underdal

Professor, tidligere rektor, UiO