Barneombudsaken
Så har Manuela Ramin-Osmundsen fått avskjed i nåde som statsråd. En kort og avslutningsvis dramatisk periode ved Kongens bord er over for hennes del, og en ny statsrådssjanse får hun neppe. Kritikken mot Osmundsens behandling av barneombudsaken har vært massiv fra pressen og opposisjonen på Stortinget. Det er ikke mange godord som er blitt den avgåtte statsråden til del.
Men med ettertiden kommer også tiden for ettertanke, og man kan spørre: Var det ene og alene Manuela Ramin-Osmundsens skyld at saken fikk den utvikling som den fikk? Hva skal man si om venninnen Anne Lise Ryels rolle i saken?
Jeg synes ikke det var så galt at Osmundsen på forespørsel 3. januar fortalte, og vel også beklaget, overfor Ryel at deres felles bekjente Ida Hjort Kraby hadde trukket sin søknad til åremålsstillingen som barneombud. Det gale er at Anne Lise Ryel, etter å ha fått denne opplysningen, føler seg kallet til å overta regien for statsråden i barneombudsaken. Det er en utrolig frekkhet. For Ryel er i posisjon, og ingen hvem som helst i hovedstaden. Ikke bare er hun leder i Kreftforeningen. Hun er også nestformann i Oslo Arbeiderparti.
Og når Ryel ber om et møte med Osmundsen 4. januar, og får det, er det for å fortelle statsråden at hun har kontaktet Kraby og klarert henne for stillingen som barneombud. Det kan vel ikke være tvil om at Ryel her benyttet sin politiske posisjon til å presse og overkjøre ei venninne og uerfaren statsråd ut i elendigheten?
Jeg stusser også over at når Ryel tar kontakt med sin venninne Manuela for å «rettlede» henne, så er statsråd-løpet allerede kjørt. Hadde Ryel i utgangspunktet hatt redelige hensikter ville hun selvsagt tatt sitt forhold til ansettelsen av Kraby opp med Manuela straks saken dukket opp i media og i Stortinget. Manuela Ramin-Osmundsens fall skyldes ene og alene venninnen Anne Lise Ryel.
At pr-kåte Ryel kommer på Dagsrevyen 16. februar får så være. Men at hun uimotsagt får slå om seg med selvskryt og fortsette massakren av sin venninne som allerede er partert og kastet til ulvene, er pinlig og skammelig.
Hjalmar Markussen
Botnhamn