Når alle skal gjøre alt

Høyere utdannelse

Dagens diffuse arbeidsdeling mellom våre universiteter og høyskoler har bygd seg opp over tid og har mange årsaker. En særlig viktig årsak er innføringen av akkrediteringssystemet som gjør det mulig for høyskolene å få universitetsstatus. Dermed har vi egentlig sagt at det er mye finere å være universitet enn høyskole, og da er det også naturlig for høyskolene å konsentrere seg mer om opprykk, enn om oppgavene som naturlig burde ligget under høyskolene.

Vårt samfunnsliv, ikke minst arbeids- og næringsliv, trenger også sårt arbeidskraft med en utdannelse som ligger på trinnet mellom videregående skole og universitet, og hvor behovet for mastergrader og doktorgrader ikke nødvendigvis er påtrengende. Denne utdannelsen skal ikke være en slags redusert universitetsutdannelse, men må ha sin egen status, målsetting og målgruppe, og en undervisning som i form og innhold er tilpasset denne gruppen. De tidligere mellomtekniske skoler var gode eksempler på dette. Nå peker pilen mer mot en tredelt utdanningsstruktur, nemlig grunnskole, videregående skole og universitet, og som i sin forenklethet vanskelig kan romme dagens differensierte utdannelsesbehov.

Stjernøutvalget har lagt til grunn at det ikke er mulig å gå tilbake til en situasjon med et klart skille mellom universiteter og høyskoler. De som ikke vil ta dette inn over seg lider enten av akademisk realitetsvegring, eller befinner seg på 1990-tallet, ifølge Stjernø. Men med den holdningen har utvalget allerede i utgangspunktet lagt store begrensninger for sitt arbeid, noe som nærmest automatisk fører til en ekstrapolering av de siste års utvikling. Det er i og for seg solide utvalg som har ledet an i denne utviklingen, men felles for dem er at de stort sett domineres av folk fra universitets- og høyskolesektoren, og ledes av professorer. Det kan kanskje synes å være naturlig siden utvalgsmandatene angår den høyere utdannelse. Men er det så sikkert?

Hovedoppgaven til alle høyere utdannelsesinstitusjoner er å utdanne mennesker til å løse de mange og sterkt varierte oppgaver samfunnet til enhver tid består av, innen offentlig virksomhet, næringsliv, forskning og kulturliv. Det er derfor naturlig at instansene som er mottaker og bruker av utdanningssystemets tjenester og produkter – herunder også studenten, også er de som stiller kravspesifikasjonene, eller i det minste har en vesentlig innflytelse på dem. Jeg kan ikke se at dette forhold er skikkelig ivaretatt i de mange utvalg hittil. Kanskje det er på tide med et utvalg vesentlig bestående av samfunnets brukere. En innstilling fra et slikt utvalg burde ligge til grunn når akademia drøfter hvordan dette best kunne settes ut i livet, både innen undervisning, anvendt forskning og organisasjon.

I tillegg, og ut over markedsmekanismer, har våre universiteter alltid hatt den særlige oppgaven å dyrke tankens frihet uavhengig av ytre påtrykk. De har dyrket viten for vitens egen del, ivaretatt den frie grunnforskningen, og vært et rom hvor det enkelte menneske kan søke personlig kunnskap og innsikt. Dette bør forbli universitetenes særlige oppgave og ansvar også i fremtiden.

Karsten Jakobsen

Professor em. dr.ing., tidligere rektor ved NTNU