Lær av hel­se­re­for­men

Høyere utdannelse

Samlingen av sykehus i regionale helseforetak har på ingen måte vært en suksess, men derimot medført store administrative og økonomiske styringsproblemer. De siste hendelsene ved Rikshospitalet viser samtidig at de lokale enhetene ikke alltid handler i samsvar med intensjonene til overordnete styrer. Det virker som om de dårlige erfaringene med helseforetakene er gått Stjernø-utvalget forbi, til tross for at Irene Dahl Andersen fra sykehuset Østfold satt i utvalget.

Svært likt helsereformen foreslår Stjernø-utvalget i sin rapport å samle høyskoler og universiteter i åtte store regionale enheter.

Organisering av sektoren bør sikre kvalitet, mangfold og utvikling. Det er viktig at vi har institusjoner som kan fremme nyskapende og fremragende forskning, samtidig som vi sikrer studentene en god utdannelse. En så krevende oppgave krever god styring. Erfaringene fra helsereformen burde ha fått varsellampene til å blinke. Vi vet at store sammenslåinger kan medføre alvorlige styringsproblemer.

I Stjernø-rapporten er det blant annet skissert et nytt universitet i Midt-Norge, der Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), i tillegg til det nåværende universitetet vil ta opp i seg høyskolene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Ålesund, Molde og Volda.

Resultatet vil være hele 36 000 studenter spredd ut over et geografisk område der reisetiden fra universitets nordligste til sørligste enhet er på over ni timer med bil, inkludert tre fergeoverganger.

Det er vanskelig å forestille seg at et lite styre i Trondheim skal være i stand til å utøve effektiv styring av så spredte enheter. Mellom høyskolen i Finnmark og høyskolen i Nesna, som det er blitt foreslått å legge under et nytt universitet i Nord-Norge, er det ikke mindre enn 17 timers reise.

Store institusjoner spredd ut over geografisk store områder vil åpenbart være vanskeligere å styre enn små institusjoner sentrert på ett sted. Mye av begrunnelsen for sammenslåingen har vært å samle fragmenterte forskningsmiljøer, men den geografiske avstanden mellom enhetene blir ikke mindre bare fordi de blir lagt under samme ledelse.

Det er også lett å se for seg at sentral styring av denne typen vil føre til at styrene i langt mindre grad vil kjenne til lokale forhold av vesentlig betydning, noe som kan føre til friksjon og i verste fall beslutninger tatt på for dårlig grunnlag.

Selv om Stjernø-utvalget ser utfordringene det vil innebære å styre de nye institusjonene, er forslaget de kommer med for enkelt. Det baseres på enhetlig ledelse med ekstern styreleder, men hvor er automatikken i at enhetlig ledelse med ekstern leder gir mer effektiv styring? Sykehusene har lignende styringsstrukturer uten at styringsproblemene dermed er blitt løst.

Erna Solberg pekte senest på problemet ved å vise til at reformen avskaffet lokaldemokratiets styring med institusjonene, uten at det ble erstattet med tilsvarende politisk styring nasjonalt.

Fusjonering vil føre til samling av makt på færre hender og svekke handlingsrommet lokalt, det vil si at vi får mindre fleksible enheter.

Sykehus, universiteter og høyskoler er svært ulike institusjoner. Likevel kan noen lærdommer overføres. Sykehusreformen er et aktuelt bevis på at man ikke løser styringsproblemer ved å skape større enheter med sentralisert ledelse.

Store institusjoner er uoversiktlige, kjennskap til vesentlige lokale forhold svekkes. Når man har dårlige erfaringer med sentraliseringsreformer fra før, er det merkelig at man ønsker å sette i gang en til uten at disse forholdene blir tatt opp på en grundig måte.

Ingvild S. Reymert

Studentparlamentet i Oslo