Niqab
Astrid Sverresdotter Dypvik viser oss i Morgenbladet 7. mars et bilde av fire kvinner med niqab, og spør hva vi tenker. Snart 85 år og med kvinnekamp bak meg i hele mitt voksne liv – blir jeg provosert og husker første gang jeg traff en høy skikkelse i en sidegate på Grønland, iført svarte gevanter og niqab. Og jeg tenkte: Er det en mann på vei til å robbe en bank eller hva?
For det må være åpenbart for alle at i et fritt samfunn må man vise sitt ansikt, det er nødvendig for all kommunikasjon. At innvandrerkvinner kan ha problemer med å kvitte seg med hijab som symbol forstår jeg bedre og gir dem gjerne tid. Og det er ganske så fornøyelig å se de søte, unge jentene med trange olabukser, hvit trang topp med glipp over magen og hvit hijab med pongponger. Da virker det som en frivillig markering.
Men ikke tror jeg at kvinner frivillig kler seg i tunge fotside kåper og tykk, svart hijab i 28 varmegrader, trekkende på barnevogn, med en unge på hver side og en hipt europeisk antrukket ektemann i kjølvannet med hawaiiskjorte, trendy vest og sandaler. Med lystne blikk på lettkledde norske ungjenter. Hvorfor skal ikke menn tildekkes?
Jeg så en gang en varm sommer en kvinne som gjemte seg i en krok i Bogstadveien, trakk hijaben av hodet og tørket seg over hals og bryst før hun hurtig satte den på plass igjen. Så har vi de afrikanske kvinnene som flagrer forbi i fargerike gevanter og er glade i lette og muntre stoffer som ikke virker kuende på deres måte å være på. Selv om de dekker håret får de pynte seg. En skyggeside er hvor mange som er omskåret hvor lenge skal verden akseptere denne bestialske skikken?
Endelig tenker jeg at når mennesker søker tilflukt i Norge, bør de være klar over hva de flyktet fra, hva som forårsaket flukten og hva de ønsker forandret. En del av ønsket må være likestilling, frihet, fellesskap med alle og trygg økonomi. Den lovpriste familien setter jeg et spørsmålstegn ved. Den holder ofte kvinner i omsorg for mange barn og gamle mot deres ønsker om utdannelse og å komme videre i livet.
Vi er vant til å dobbeltarbeide for å kunne bidra til velferdsstaten, som jeg antar storfamilier vet å sette pris på. Ensliges bidrag er i tillegg til skatteklasse 1 samme strømregning og telefon samt husleie.
Ingen er interessert i å frarøve noen verken deres tro eller kultur, men ser gjerne at de vurderer det som er overtro og ukultur. Til det siste hører heldekkende kvinner med niqab etter min mening.
Margaret Johansen
Forfatter og skribent