Alle nasjoner og institusjoner setter opp sine målformuleringer i vekst, både relativt og absolutt, økt produksjon, økt effektivitet, mer aksjonærutbytte, økt BNP – voks eller dø. Suksess evalueres, eksternt eller internt, i stor grad etter disse kriterier. For samfunnssektorer og offentlige aktiviteter som en gang var opprettet for å sikre velferd, har fokus skiftet fra nytte til utbytte.
Kvalitetsreformen er på mange måter et ektefødt barn av denne utviklingen, men det blir for enkelt å si at dette er ensidig resultat av en tellekant-strategi. Rett nok er prosessen oljet og smurt av økonomiske mantra som produksjon og effektivitet når det gjelder studiepoeng og studentgjennomstrømning, men når det gjelder vitenskapelig produksjon er dette en prosess som også er drevet frem fra innsiden som er et resultat av et slags arms race mot stadig høyere produksjon.
Flere papers og flere doktorander er en vinneroppskrift fordi flere artikler øker sjansene for tildeling av forskningsmidler, som igjen gir flere stipendiater – og flere artikler. I og for seg er ikke dette noen problembeskrivelse. Offentlig finansiert forskning skal og bør publiseres, så sant det er noe av verdi å publisere. Problemet inntrer når publikasjoner blir viktige i kraft av sitt antall mer enn sin kvalitet eller sin originalitet.
Det er åpenbart flere artikler å hente ved å satse på det trygge enn det potensielt grensesprengende hvor sjansen for å feile er stor. Her til lands er det beklageligvis også slik at strukturen på forskningsfinansiering fremmer denne trenden ved en departementsvis bevilgning til Forskningsrådet.
Det betyr i realiteten at mye av premissene for norsk forskning legges av departementene gjennom styrt programforskning med den konsekvens at det blir svært lite midler «til overs» for fri og nyskapende forskning. En rekke evalueringer har påpekt den lave andelen midler til fri grunnforskning i Norge, og det er spesielt alvorlig fordi vi ikke her til lands har alternative finansieringskilder.
Nok et trekk er at forskningen i stadig større grad drives frem av store, nasjonale eller internasjonale forskningsgrupperinger og at forfatterlisten på publikasjonene stadig blir lengre. Nå er heller ikke et stort antall medforfattere i seg selv negativt. Det stimulerer til samarbeid, og i stadig større grad er nyvinninger på forskningsfronten basert på store forskningsteam, gjerne internasjonale og tverrfaglige.
Faren er imidlertid at dette i jakten på flere artikler også kan bidra til å utvikle en form for medforfatter-gjensidighet med altfor sjenerøs tildeling av medforfatterskap som lett bidrar til å uthule medforfatteransvaret. Vitenskapelige artikler er også i større grad blitt karrieremidler mer enn mål, artikler er i stadig mindre grad fruktene av års grubling omkring et spesifikt problem.
Økt produksjon av vitenskapelige artikler er en naturlig utvikling, det reflekterer blant annet at det rett og slett er blitt flere forskere, og at hver forsker er mer produktiv. Samtidig har en stadig større flora av tidsskrifter og elektroniske publiseringsfora senket terskelen for publisering. På kjøpet følger nok en større produksjon av rene trivialiteter som gjør det vanskelig å skille klinten fra hveten (som en nobelprisvinner uttrykte det: «the greatest pollution today is brain pollution»), men oppfatt dette først og fremst som en situasjonsbeskrivelse, ikke en problembeskrivelse.
Summen av disse kvantitetsfremmende drivkrefter både i antall artikler og antall medforfattere skaper imidlertid et åpenbart problem; det svekker mulighetene for kvalitetskontroll. Selv om Vancouver-reglenes krav til medforfatterskap bør etterstrebes, er det i mange tilfelle faktisk slik at man vanskelig kan forvente at alle medforfattere kjenner alle aspekter ved et fellesarbeid. Videre er det naivt å tro at referee-systemet (fagfellevurdering) eller redaktører skal fange opp all tvilsom forskningspraksis, slurv med data, gråsonejuks eller regelrett svindel som måtte foregå.
Som eksempel mottar jeg omtrent én forespørsel ukentlig om å vurdere en artikkel faglig. Det å gi en rettferdig vurdering av andres arbeid krever en betydelig innsats. Samtidig er jeg assosiert redaktør for to internasjonale journaler hvor en stadig strøm av artikler skal videresendes til referees (en stadig vanskeligere jobb fordi stadig flere har det så travelt med å skrive egne artikler samt allerede er overbelastet med denne type plikter og takker nei), og deres uttalelser skal vurderes før forfatterne på skånsomt vis skal underrettes om arbeidets skjebne.
I tillegg skal jeg gjerne selv gjøre forskning, skrive mine artikler (ja da, jeg sitter i glasshus), undervise, delta i møter, kanskje skrive en kronikk …
Dette er situasjonen for mange etablerte forskere, og selv om man skal og bør vurdere relevans og kvalitet av et arbeid, blir det å virkelig gå dataene etter i sømmene oftest en tidsmessig umulighet både for referee og redaktør. Systemet må ganske enkelt baseres på tillit. Tillit til at man har en grunnleggende refleksjon omkring sitt fag og en agenda som forsker ut over det å få ut flest mulig arbeider.
Det er her etiske retningslinjer, og i større grad en etisk bevisstgjøring, har en rolle å spille. Nylig kom NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi) med sine nye retningslinjer for forskningsetikk. Retningslinjene har, forståelig nok, vært gjenstand for betydelig debatt. Det er åpenbart et behov for en videre diskusjon omkring utforming og tolkning av deler av denne teksten. De tilsvarende komiteer for Medisin (NEM) og for Samfunnsfag (NESH) har også retningslinjer, men ikke så vidtrekkende som De nasjonale forskningsetiske komiteer (NENT).
Et av forslagene i NENTs retningslinjer var en vitenskapsed. Formålet både med retningslinjer og en eventuell ed er først og fremst en bevisstgjøring omkring selve forskergjerningen i alle faser av prosessen, ikke bare som en bekjempelse av fusk i ulike nyanser, men en mer grunnleggende refleksjon omkring egen forskerutøvelse (slik medisinerne formodentlig har sin hippokratiske ed i bakhodet).
En forutsetning er at dette gjøres uten omfattende byråkratisering hvilket skulle være fullt mulig. En slik bevisstgjøring har vist seg nødvendig, selv om det ikke er noen grunn til å tro at regelrett fusk er særlig utbredt forskere flest har en grunnleggende etisk ryggmargsrefleks.
På den annen side vil trolig et stadig økende publiseringspress åpne for større grad av slurv og snarveier. Det er på dette grunnlag det er vel verdt å løfte frem en refleksjon om forskningens egenverdi som kan bidra til å opprettholde det som er kjernen i enhver vurdering av forskningsinnsats, altså tillit. Dette kan også redusere behovet for byråkratiske kontrollrutiner og sanksjonsregler og kanskje bidra til økt vektlegging av kvalitet og originalitet.
Dag O. Hessen er professor i biologi ved UiO og medlem av NENT.