Klimadebatten
I Morgenbladet 18. april skriver Oddbjørn Heinum at seriøse avisfolk må ta «klimaskeia i ei anna hand» (dvs. klimaskeptikernes), Carl I. Hagen mener på baksiden at CO2 verken er forurensende eller har hovedansvaret for klimaendringene. Jeg ønsker å vurdere mulige psykologiske komponenter i denne debatten.
Sosialpsykologen Leon Festinger postulerte i 1957 en teori om kognitiv dissonans. Når det er manglende samsvar mellom kognisjoner (tanker, tro, forestillinger) oppstår det en dissonans eller et ubehag som kan fjernes ved å endre kognisjon eller handling. Det mest nærliggende eksempelet er ubehaget som oppstår ved å vite at «jeg røyker sigaretter» og samtidig erkjenne at «sigarettrøyking er livsfarlig».
Det er tre måter å redusere en slik dissonans på, men la oss ta utgangspunkt i klimadebatten og to vanlige kognisjoner der: «Mye av min adferd fører til økt CO2-utslipp», og «CO2 er relatert til klimaendringene». Du kan endre den første kognisjonen ved å endre adferd og overbevise deg selv om at du lever CO2-nøytralt. Som mange kanskje har erfart er dette vanskelig siden kognisjonen er adferdsrelatert. Et annet alternativ som er den enkleste og vanligste strategien er å legge til rettferdiggjørende kognisjoner som «politikerne må ta ansvaret», «jeg har jobbet så hardt at jeg virkelig fortjener den hytta på fjellet».
Hagen & Co. velger den mest ambisiøse strategien i så måte ved at de forsøker å avvise, ignorere og bagatellisere bevis som taler for at CO2 er relatert til klimaendringer. Konfrontert med en overveldende bevismengde blir det en vanskelig strategi å holde på, og sterke følelser kan bli involvert, noe vi senest så illustrert ved at Siv Jensen stormet ut av en debatt. Grunnleggende følelsesmessige aspekter spiller en viktig rolle i det meste av menneskets liv, også i såkalte rasjonelle og faglige debatter. Spørsmålet alle burde stille seg er: Hva er det mest behagelig å tro på? Og burde det som er mest behagelig å tro på forveksles med sannhet?
Marit Orre
Psykologistudent