Unøyaktig om matproduksjon

Jordbruk

«Franske og norske bønder vil gjerne utnytte matkrisen til å gjøre det enda verre for sine fattige kolleger i Sør», skriver Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet den 2. mai. Han skriver også at «Vesten nok en gang [vil] fremstå som hyklere i de fattiges øyne», dersom politikerne skulle komme til samme konklusjon som Bondelaget, Utviklingsfondet og Frankrike.

Jørgensen hevder at de rike landenes subsidieringsregimer er blant hovedårsakene til den internasjonale matkrisen. Han har rett i at dumping av sterkt subsidiert mat fra rike land i utviklingsland er et stort problem og at det har ødelagt mye for landbruket i utviklingsland. Siden han kommer med så sterke beskyldninger mot norske bønder burde han kanskje ha nevnt at Norge ikke eksporterer landbruksprodukter til utviklingsland, at de norske bondeorganisasjonene har gått sterkt ut mot dumpingen av landbruksprodukter i utviklingsland, og at de er enige i at den norske eksportstøtten til ost til USA, skal fjernes.

Subsidier til landbrukssektoren er langt mer enn eksportstøtte. Det blir derfor svært unøyaktig når Jørgensen generelt omtaler subsidiering av matproduksjon i rike land som et problem for fattige bønder i utviklingsland. Svært mange organisasjoner for fattige bønder i Sør står sammen med sine yrkessøstre og -brødre i Nord om at alle land må ha rett til å støtte matproduksjon til egen befolkning, samtidig som alle former for eksportstøtte fra rike land må forbys.

Jørgensen skriver at det høye tollvernet har gjort det nesten umulig for bønder i utviklingsland å komme inn på markedene i rike land, herunder Norge. Men det er ikke toll på import av varer til Norge fra de 50 minst utviklede landene (MUL) i verden. Likevel utgjør importen av matvarer fra disse landene bare en kvart prosent av den totale matimporten til Norge.

Det bør også nevnes at det ikke er toll på import til Norge på 36 prosent av tollinjene for mat. Samlet utgjør importen fra utviklingsland likevel bare rundt 15 prosent av matimporten til Norge. Det er dessuten i svært liten grad de fattige bøndene som står for eksporten. Brasil er kanskje det fremste eksemplet på at noen av de bedre stilte utviklingsland har eksportrettet industrilandbruk parallelt med et stort antall fattige bønder på små gårder som produserer for eget forbruk og lokale markeder. I 2006 (siste tilgjengelige tall) importerte Norge landbruksprodukter og næringsmidler for nesten 1,5 milliarder kroner fra Brasil. Bare seks andre land eksporterte mer til Norge.

FNs organisasjon for mat og landbruk sier det er behov for å øke matproduksjonen med rundt 60 prosent i perioden 2000 til 2030. Samtidig vil matproduksjonen kunne gå drastisk ned i store områder på grunn av klimaendringer. Det er også nødvendig å legge om mye av den høyintensive dyrkingen fordi den ikke er bærekraftig på lang sikt. Det er noen av grunnene til at Utviklingsfondet sammen med svært mange andre organisasjoner både i utviklingsland og i rike land fremmer prinsippet om matsuverenitet og mener at alle land bør ha rett og plikt til å sikre basismat til egen befolkning, primært gjennom egen bærekraftig produksjon.

Å opprettholde og styrke matproduksjonen i Norge basert på egne naturressurser og på en bærekraftig måte er etter Utviklingsfondets syn også å være solidarisk med utviklingslandene. Vi har dekning for dette synet hos de fleste av våre mange samarbeidspartnere i utviklingsland.

At Jørgensen er uenig med oss, er jo greit, men det hadde vært fint om han fremmet en saklig debatt istedenfor å komme med beskyldninger og påstander. Han styrker heller ikke den viktige faglige debatten med sin henvisning til at Utviklingsfondets medarbeider Aksel Nærstad var leder av RV for 13 år siden og at han «kan mistenkes for å mene det er viktigere å holde hammeren og sigden samlet enn å ta parti for de svake …» En slik debattform bør vi spares for – Nærstad fremmer i denne debatten standpunkter som reflekterer Utviklingsfondets syn og politikk.

Arvid Solheim

Daglig leder i Utviklingsfondet