Annonse
Debatt
Flere unøyaktigheter
Jordbruk
I Morgenbladet 9. mai går Arvid Solheim fra Utviklingsfondet langt i å forsvare det norske landbruket. Så langt at han gjør seg selv skyldig i det samme som han anklager Morgenbladets Sten Inge Jørgensen for: Å fare med unøyaktigheter.
I sin iver etter å hylle norske bønders standpunkter, ser ikke Solheim ut til å mene at en eneste ting er galt med norsk landbruk. At en meget sterk næringssektor i et meget rikt land gang på gang fremstilles som uskylden selv av solidaritetsorganisasjoner som Utviklignsfondet, er i beste fall unyansert. Og bildet tegnes ved hjelp av et meget selektivt utvalg av fakta. I denne sammenhengen er det to elementer som bør belyses:
Norge eksporterer ikke landbruksprodukter til utviklingsland, hevder Solheim. Nei vel? Kan han garantere at det ikke er en eneste norsk Jarlsbergost til salgs i overklassens supermarkeder i Mexico City, Cape Town eller Beijing? Statistisk sentralbyrås tall er vanskelige å bryte ned på dette feltet. Men vi vet med sikkerhet at det er, eller har nylig vært, norske meieriprodukter til salgs i alle disse tre byene. Og de norske ambassadene i Kina og Argentina reklamerer begge for Jarlsberg på sine hjemmesider. Da kan man vel også regne med at osten er å få kjøpt i butikken? I rettferdighetens navn er volumet av denne eksporten neppe særlig stor. Men det er likevel greit å holde et visst nivå av redelighet i debatten.
Grovere er imidlertid den misvisende fremstillingen av subsidieproblematikken Solheim gir. Det er helt riktig som han hevder, at den norske landbrukssektoren har vært med på å avskaffe eksportsubsidiene. Det er bra. Imidlertid blir det en grov feilslutning å fremstille det som om dumpingproblematikken dermed er løst, slik Solheims innlegg kan leses.
For selv om verden i ferd med å avskaffe eksportsubsidiene, består problemet med at industrilandenes underprisede matvarer ødelegger for bønder i utviklingsland. I Vest-Afrika har billig, frossent fjærkre fra EU vært en katastrofe for kyllingbønder i regionen uten at det har mottatt en eneste Euro i eksportsubsidier.
Problemet med norsk politikk er ikke at vi dumper landbruksvarer i Afrika, men at vi forhandler på EUs og USAs eksportorienterte premisser innen WTO. Når Norge og G10 forhandler om å få beholde så mye som mulig av den produksjonspremierende internstøtten, får ultraeffektive landbruk i USA og EU beholde de samme subsidiene med den effekt at de produserer store overskuddslagre som senere blir dumpet i fattige land.
Situasjonen i Vest-Afrika kan lett være begynnelsen på den nye dumpingproblematikken: At matvarer som i utgangspunktet er subsidiert til innenlandsk forbruk «lekker» til verdensmarkedet. Stilt ovenfor dette problemet, blir ikke norske bønders posisjoner like løsningsorienterte.
Det er fint at norske bønder gjentatte ganger har understreket at de er mot dumping. Men det åpenbare spørsmålet til Utviklingsfondet blir hvilke virkemidler som skal hindre den. Foreløpig har vi meget få virkemidler for å hindre dumping som den vi har sett i Vest-Afrika. Vi er helt enige med Utviklingsfondet i at utviklingslandene må få lov til å bruke toll for å motvirke den. Men det er ikke nok. Vi trenger også å få etablert et prinsipp om at mat som er subsidiert ikke skal eksporteres, uavhengig av hva slags subsidier den har mottatt. Kan utviklingsfondet være med på det?
Sindre Stranden Tollefsen
SV-medlem