Annonse
Debatt
Illeluktende paternalisme
Jordbruk
I sin respons på Sten Inge Jørgensens kommentar 2. mai, stiller Utviklingsfondet i Morgenbladet 10. mai opp som talerør for lobbyistene i Bondelaget. Arvid Solheim hevder at norsk jordbrukspolitikk ikke skader u-land, men er et uttrykk for solidaritet med fattige bønder i sør. Argumentene er:
- Det er eksportstøtte som skader u-land. Bondelaget er motstander av eksportstøtte, og ønsker å avvikle den norske eksportstøtten.
Norge har allerede åpnet for fri import fra de fattigste landene (MUL-landene).
Om en åpner for ytterligere import fra u-land, nytter ikke dette, siden rike godseiere vil profittere og ikke fattige bønder.
Utviklingsfondet har bred støtte for sitt syn i u-landene.
Noen fakta og nyanser knyttet til Utviklingsfondets/Bondelagets syn er på sin plass: Eksportstøtte har over lang tid vært en sentral del av norsk jordbrukspolitikk. Over ti prosent av melken eksporteres årlig med store eksportsubsidier. At Bondelaget er motstander av eksportstøtten, er en drøy påstand. Hvorfor har da Bondelaget, i jordbruksforhandlingene, aldri foreslått å avvikle den?
Det er dessuten langt fra bare eksportstøtte som skader jordbruket i u-landene. Produksjonssubsidier, som gjør prisene på i-landenes produkter kunstig lave, og importvern, som hindrer markedsadgang, er vel så viktig. På begge disse områdene er Norge «versting». Støtten som andel av produksjonsverdien er i verdenstoppen, og tollsatsene på «norske» produkter er på mellom 200 og 400 prosent.
Det er riktig at Norge tillater fri import fra MUL-landene. Denne sjenerøsiteten har imidlertid en bismak. Om MUL-landene lykkes med å få volum på eksporten, står Norge klar med sikkerhetsbestemmelser som gjør det mulig å stoppe handelen hvis «den norske markedsbalansen vurderes å være i fare». En slik usikkerhet gjør det lite attraktivt å investere i eksportkapasitet. Den norske «snillheten» er altså betinget, og MUL-landenes interesser underordnes hensynet til norske bønder.
Så til bortforklaringen om at bare rike godseiere, gjerne i Brasil, og multinasjonale selskaper vil tjene på at rike land som Norge fjerner handelsrestriksjoner. Vi snakker her om den viktigste næringen for mange u-land, både målt som andel av BNP, eksportverdi og sysselsetting, hovednæringen på landsbygda hvor de fattigste bor, og en næring som har et stort uforløst potensial i mange u-land. I et slikt perspektiv er det meningsløst å hevde at befolkningens ve og vel ikke vil påvirkes av lønnsomheten i jordbruket og markedsadgang. Dette betyr naturligvis ikke at handel vil løse alle problemer i u-land, være seg skjev inntektsfordeling, korrupsjon, eller manglende infrastruktur og institusjoner, men det vil være en viktig forutsetning for velstandsøkning.
Selv om Utviklingsfondet finner støtte for sitt syn hos organisasjoner som Via Campesina, er det enda enklere å finne støtte for det syn at rike land som Norge bør avvikle sine handelsrestriksjoner. I WTO forfølges kravet av G20 gruppen som består av 21 u-land, nesten 60 prosent av verdens befolkning og over 70 prosent av landsbygdbefolkningen. Alle afrikanske land har i et eget dokument stilt seg bak kravet om kutt i rike lands subsidier og tollsatser. Også humanitære organisasjoner som Oxfam og Kirkens Nødhjelp målbærer kravet. De underliggende holdningene til Utviklingsfondet preges av illeluktende paternalisme:
- I handelsspørsmål vet ikke u-landene hva som er best for seg selv.
U-landene kan gjerne selge oss bananer og kaffe, men ikke kjøtt og korn som fattige folk selv bør spise (og som tilfeldigvis også produseres av norske bønder).
Om kapitalister i u-landene skulle tjene på eksporten, bør vi ikke importere varene.
Lobbyistene i Bondelaget har som formål å sikre best mulig rammevilkår for norske bønder. For å oppnå dette går de ikke av veien for å skyve fattige bønder foran seg. De får sterk hjelp fra Utviklingsfondet.
Ivar Gaasland
Forsker ved SNF, Samfunns- og næringslivsforskning AS