Jordbruk
Jeg registrerer at Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet 23. mai mener mine resonnementer er uinteressante all den tid norsk landbruk er et underskuddsforetagende. Han unngår de demokratiske problemene knyttet til raljeringen i hans «Bondeoppgjør uten skam» – nemlig at norske bønder ikke skal delta i de demokratiske prosessene som regulerer deres inntekt, av hensyn til det Jørgensen oppfatter som moralsk riktig. Det kuriøse i Jørgensens fremstilling, er hvordan han velger akkurat bøndene som den gruppen som skal bære byrden av global utjevning. Den globale situasjonen skal altså frata dem demokratiske rettigheter på hjemmebane. At Jørgensen nekter å komme inn på den problemstillingen i sitt tilsvar til meg, styrker min mistanke om at han ser norske bønder som en møllestein rundt halsen på det globaliserte samfunnet. Det har han selvsagt anledning til.
Demokratiet her hjemme blir vel for kjedelig for den, med hans egne ord, «mistenkelige kosmopolitten» Jørgensen. Det er jo god debatteknikk å slenge en uangripelig størrelse i bordet, for å ta brodden av det som synes mindre. At fattige bønder skal få et anstendig levebrød er viktigere enn at norske bønder styrker sin posisjon overfor dem, skriver Jørgensen. Fremstilt slik er det lett å være enig i det. Men vi kan ikke hoppe bukk over norsk politikk, uansett hvor kosmopolitiske vi er. Det er dessverre det Jørgensen gjør han foretar en analyse av politiske forhold i Norge, uten å ta dem med i betraktningen. Tyngden i den lidelse som finnes i verdens fattige land, skal ta brodden fra de norske bøndenes krav om rettferdig inntekt.
Jørgensens svar til meg rundes av i den samme uangripelige tradisjon, der ingen innvendinger er store nok til å motbevise hypotesen. Han viser til klimaet, som et slags endepunkt for debatten.
Kim Sivertsen
Fylkessekretær Oppland Senterparti