Den store stillheten etterpå

Abort

Trettifem prosent av alle norske kvinner opplever å ta abort. Barskere sagt: Trettifem prosent av alle norske kvinner bestemmer en eller annen gang i sitt liv at noen ikke skal få leve. Hvordan lever man med det? Hvorfor er det aldri noen som snakker om det? Bør vi snakke om det? Ved å holde kjeft, eller ved å trekke seg tilbake og snakke på vegne av andre, stoppes ethvert tilløp til opplevelsen av gjenklang i andre menneskers erfaring.

Og der er vi så vidt jeg kan se ved tabuets kjerne.

Derfor var det befriende å lese Idas innlegg i forrige ukes Morgenbladet. Befriende fordi det er et oppriktig og direkte svar på avisens oppfordring. Hvordan bryte igjennom? Hvordan bryte ned? Det rørte meg sterkt. Det var heltemodig åpent og personlig – og trist på samme tid. Trist fordi medievirkeligheten vår, som er så opptatt av å bryte ned tabuer, samtidig er blitt slik at hun ikke kan stå frem med fullt navn i en så viktig sammenheng uten å risikere forsidestemplet: «Hun som kastet Jesus i søppelbøtta».

Ida skriver om det å sette hverandre fri igjennom å snakke åpent om «alt det man ikke snakker om», ufarliggjøre det. For Ida var det harselas som virket, en undervurdert kur for det meste. Jeg lot tabuet råde grunnen og holdt kjeft. Det var ingen god kur. Derfor gjør jeg nå som Ida, deler min erfaring med Willy Pedersen, Marianne Mjaaland og Morgenbladets lesere.

Jeg tok abort. Kjæresten ville ikke ha barn, og jeg ville ikke ha barn med en som ikke ville ha barn med meg. Jeg var allerede skilt mor. Alenemor med barn av forskjellige fedre fristet ikke. Så jeg tok abort – selv om jeg ønsket meg barn. For å være helt sikker på avgjørelsen ventet jeg så lenge jeg kunne. Jeg ble både kvalm og brystfager. Så tok jeg abort.

Selve inngrepet var samlebåndspreget. Avlukker skilt med lysegrønne forheng. Stillhet. Jeg visste vi var mange der, men det var helt stille. Alle fikk den første dosen anestesi i avlukkene. Det neste jeg husker er en vennlig person med lys grønn hette og lys grønn frakk:

– Kan du komme litt mer ut på kanten her, legge bena i bøylene? Takk. Det er fint.

Så blir alt sort – til neste gang jeg våkner opp bak det lysegrønne forhenget og husker hvor jeg er og hva jeg akkurat har gjort. I resepsjonen får jeg rekvisisjon til taxi hjem, der ingen venter på meg selv om jeg akkurat har drept noen – eller kanskje nettopp derfor? Senere er det det samme. Ingen vet, og de få som vet, vil ikke vite. Handlingen finnes ikke. Bare en stor stillhet. Og livet går videre, som om ingenting har hendt. Ingen verdens ting.

Men kroppen min hadde ikke glemt. Jeg klippet forbindelsen – min avgjørelse var riktig – men biologien gikk på en måte sin gang likevel. Etter seks måneder ble det virkelig vanskelig. De første fem årene tenkte jeg på henne (jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på henne som «henne», men det gjør jeg) hver dag. Mange ganger om dagen.

Fem år var tiden det tok før jeg begynte å si det høyt når situasjonen var «riktig». Min erfaring var at forbausende mange av dem jeg sa det høyt til – alder 15 til 50 – hadde tatt abort. Når jeg sa det, sa de det også. Opplevelsene var veldig forskjellige. Det vi hadde felles var valget (dets umulighet og nødvendighet) og den store stillheten etterpå.

Nå sier jeg det høyt både i riktige og fullstendig ukorrekte sammenhenger. Det funker for meg, selv om en del tilhørere får sjokk. Kanskje sjokkterskelen vil bli lavere om alle, menn og kvinner, kommer på banen med egne opplevelser og erfaringer fremfor å tie eller snakke om de andre?

Mjaaland: Fra jeg begynte å lese brevene dine, har jeg lurt på om du noen gang kom til å innlemme deg selv i det du skrev om. I det tredje brevet nevnte du deg selv i en bisetning for så å forsikre om at dine erfaringer i denne sammenheng ikke er viktige. For meg, som ikke har lest boken din, er din personlige stemme viktig.

Pedersen: Du var tidlig utpå, ga av deg selv, men så trakk du deg og ble såkalt mann og forsker. Hvorfor?

Ida: Takk for din uredde oppriktighet og medvirkning til tabuets oppløsning. Flere sånne!

Kristin von Hirsch

Forfatter og fotograf