Er det noen der ute?

Mange ble opprømt da NASAs sonde Opportunity i 2004 fant bevis for at det en gang har vært vann på Mars. Der det er vann kan det være liv. Nå har en ny sonde landet – Phoenix. 19. juni fant den vann, nå jakter den videre. Etter førti år i rommet står menneskeheten foran sitt kanskje mest skjellsettende funn: Liv på andre planeter.

En slik oppdagelse har ikke bare enorm vitenskapelig betydning, for ikke å nevne teologiske implikasjoner. (Paven har allerede åpnet for alternative sivilisasjoner. Det kan, som han sa, sågar hende at de ikke er besudlet av arvesynden. Guds veier er uransakelige.) Mange vil også, på helt verdslig grunnlag, finne sjelefred ved tanken på at vi ikke er helt alene i dette gigantiske øde.

Selv håper jeg at vi finner null og niks. Nyheter om at Mars er dødt og sterilt er gode nyheter. Rapporter om livløs grus og iskald ørken vil gjøre meg glad til sinns.

Hvorfor? Vel, resonnementet er langt, men det begynner slik: Gry Jannicke Jarlum til side, menneskeheten har til dags dato til gode å støte på noen utenomjordisk livsform. Vi har ikke fått besøk, ei heller mottatt noen radiosignaler. Den store, kollektive leteaksjonen The Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI) har gjennom femti års arbeid kun fått styrket hypotesen om at vi er alene.

Vi vet også at universet – ja, bare den biten vi er i stand til å observere – består av 100 milliarder galakser, og at det i vår galakse alene er minst 80 milliarder stjerner. Flere av disse stjernene har igjen solsystem med temperaturer som minner om vårt eget. Vi vet også at flere av atmosfærene inneholder oksygen.

Burde ikke det, om sjansene er aldri så små, tale for liv et annet sted? Flere av disse solsystemene er dessuten eldre enn vårt. Liv har altså hatt lengre tid på seg til spontant å oppstå, for deretter å utvikle teknologien som kreves for å kolonisere verdensrommet. Om Tellus-beboerne har greid spranget til Mars i løpet av femti år (eller 3,5 milliarder om du vil, den eldste livsform vi kjenner til), tenk deg hva disse folkene kan ha stelt i stand i løpet av det dobbelte, nei, det tidoblede!

Flere modeller har vært laget for å forestille seg koloniseringen av verdensrommet. Størst gjennomslag har ungareren John von Neumann og hans prober hatt. Neumann-probene – og dette kan vi forvente av en avansert sivilisasjon – «hopper» fra planet til planet, kopierer seg selv, og sender av gårde kopier i flere retninger.

Vår galakse er 100 000 lysår i diameter. Hvis en bølge av prober reiser med en tiendedel av lyshastigheten, skulle koloniseringen ta et par millioner år. Om en tiendedel var et litt optimistisk overslag, og vi justerer det til én prosent, tar ferden 20 millioner år. Fremdeles et nys i den store sammenhengen. Dessuten, sier Neumann, bør uansett så moderne conquistadorer være i stand til å reise i tid. Tilbake til oss, for eksempel.

Like forbannet ergerlig, de er fortsatt ikke kommet på besøk. Hvorfor ikke? Nick Boström, instituttleder ved Future of Humanity ved universitetet i Oxford, skriver i artikkelen «Where are they?» om «Det store filteret». Dette store filteret er betingelsen for at vi – eller andre sivilisasjoner, om de finnes – skal kunne utforske verdensrommet. Og dette filteret, hva det enn er, bør helst være bak oss. Ellers er vi ille ute, skriver Boström: «Dersom ’Det store filteret’ fortsatt ligger foran oss, må vi gi opp alt håp om å kunne kolonisere galaksen, og vi må belage oss på at eventyret vårt vil slutte snart – eller i alle fall for tidlig.»

Vi har fortsatt til gode å se liv spontant oppstå i laboratoriet, om vi blander aminosyrer aldri så mye. Noen mener derfor at selve hovedfilteret må være denne gnisten, den som skaper liv. Det avgjørende spranget er altså bak oss – det øyeblikket da liv oppsto. Andre mener at filteret – det største spranget – skjedde da cellene begynte å dele seg; da de første amfibiene krabbet opp på land; eller da Homo sapiens oppsto (Boström mener imidlertid at Homo sapiens er en dårlig filter-kandidat da den oppsto relativt kort tid etter Homo erectus, hovedfilteret må per definisjon være ekstremt usannsynlig og trenger nødvendigvis mange forsøk på å oppstå).

Hvorom allting er, filteret er fortsatt like mye bak oss. Men hva om filteret er foran oss? Er det et digert gitter der fremme som hindrer oss/andre i å komme ut i verdensrommet? Skulle ikke det faktum at vi ennå ikke har fått besøk tyde på nettopp det?

Hva har så dette med Mars og Phoenix å gjøre? Jo, om vi skulle finne liv på Mars, nær sagt i vår egen bakgård, kan vi like godt slå fast at universet må være godt befolket. Da kryr det av liv der ute, og flere av dem synes sikkert at vi er på steinaldernivå. Det store filteret er altså ikke bak oss – liv ser ut til å oppstå både her og der. Det er ikke noe å la seg rive med av.

Og likevel har vi altså ikke sett snurten av dem. Og det er her det blir dramatisk. Hva har hindret dem? (De kan selvfølgelig ha latt være å gi seg til kjenne, et slags utslag av good will, slik vi opererer vis-à-vis isolerte indianerstammer i Amazonas, men det er lite sannsynlig. Vi har tross alt forsøkt å opprette kontakt.)

Stanger alle sivilisasjoner hodet i taket på et tidspunkt? Er enhver sivilisasjon dømt til å gå til grunne – også vår egen? (Ingen trodde at Romerriket skulle gå under. Mayaindianerne så sikkert like lyst på fremtiden som oss.) Vil teknologien før eller siden utradere oss (slik den nesten gjorde under Cuba-krisen)? Kommer det alltid en asteroide og ødelegger alt sammen? Har katastrofefilmene hatt rett hele tiden?

Det vi vet – om vi altså finner liv på Mars og kan slutte at universet kryr av liv – er at noe, slik det har hindret alle andre, vil hindre oss i å ta spranget ut i rommet. Og hvordan er utsiktene våre da? Skulle ikke vi begynne å kolonisere andre planeter når Tellus var uttømt? Skulle ikke menneskeheten finne seg et nytt hjem innen den dagen sola eksploderer? Er det slik verden ender – ikke med et smell, men med et klynk?

Nei, best om filteret er bak oss. Når vi titter opp på nattehimmelen er ingen nyheter gode nyheter.

Håvard Nyhus er skribent.