Samfunnsvitenskap
I Morgenbladet fra 5. september anmeldte Frode Nyeng Raino Malnes' bok Meningen med samfunnsvitenskap. Anmeldelsen, «Banal unnvikelse», vakte min interesse, ikke minst fordi den ga meg en sjelden mulighet: Jeg kunne lese en anmeldelse av en bok jeg allerede hadde lest. Jeg var derfor, til forskjell fra de fleste andre av avisens lesere, i stand til å vurdere vurderingen. Fordi jeg følte jeg skyldte forfatteren det, leste jeg kapitlene grundig. Det kan neppe Nyeng ha gjort. Helt sentrale poeng unnslipper Nyeng, og hans innvendinger mot boken er enten broddløse eller basert på uetterrettelig gjengivelse av innholdet. Jeg skal kort korrigere tre av Nyengs groveste urimeligheter.
For det første: Nyeng er enten en svært uoppmerksom leser eller en bevisst fordreiende gjenforteller. Begge deler er utillatelig når man anmelder bøker. I anmeldelsen gjøres Malnes til en radikal talsmann for det man gjerne forbinder med behavioristisk forskning, som kort fortalt er innstillingen at bare det observerbare skal være gjenstand for samfunnsfaglig analyse. Nyeng siterer utlegningen av det behavioristiske prosjektet riktig, men unnlater å nevne at Malnes i boken konkluderer entydig med at «dette er og blir et uklokt prosjekt» og ikke «et seriøst alternativ for samfunnsforskning». Sitatmanipulasjon av denne typen er akademisk uredelig og vitner om skjødesløs holding til andre menneskers tanker.
For det andre innvender Nyeng at Malnes tanker fremstår som «skremmende irrelevant[e] for det aller meste av dagens samfunnsvitenskapelige praksis». Han mener kort sagt at boken er «tankespinn på randen». Den påstanden står simpelthen ikke til troende. De fleste samfunnsforskere forholder seg i større eller mindre grad til såkalt hermeneutisk metode, en fremgangsmåte Malnes på en original og uvanlig klar måte fremstiller hva innebærer. Det er også en gåte for meg hvordan Nyeng, uten synderlig besvær, mener å vite sannheten om hva som er relevant for dagens samfunnsvitenskapelige praksis, når han i samme artikkel antyder at slike sannheter ikke eksisterer.
For det tredje har Nyeng innvendinger til spørsmålene Malnes stiller og måten de er formulert på: «Han spør ikke hva det betyr å være menneske i et samfunn», beklager Nyeng. Denne innvendingen er uten brodd. Er man på jakt etter svar på empiriske spørsmål av denne typen, er boken til Malnes naturligvis til liten nytte. Snarere stilles filosofiske spørsmål som angår samfunnsforskere. Filosofiske spørsmål avføder filosofiske svar. Nyeng tar feil når han hevder at «samfunnsvitenskapenes filosofiske fundament må man gå til, ja, til de ulike samfunnsvitenskapene for å finne». Fulgte man Nyengs råd, ville det føre til vilkårlig tenkning blant samfunnsforskere omkring grunnleggende spørsmål knyttet til deres virksomhet. Det er tendensen til dette Malnes med sin bok søker å motarbeide, og som Nyeng gjør sitt for å tilskynde.
Johannes Rø
Stipendiat, Institutt for forsvarsstudier