Krisestemning
Vi nærmer oss domssøndagen i kirkeåret. Men det er ikke bare i Kirken det skal holdes dom. Det er dommedag i klimadebatten også, og Morgenbladet er intet unntak med artikkelen «Dommedag på alvor» sist fredag. Eskatologiske begreper som dommedag, endetid og apokalypse dukker nå opp i mediene i en skala vi kanskje ikke har sett siden atomtrusselen.
Nok en gang er det snakk om dommedag som utslettelse. «Absolutt alt blir borte før eller siden», skriver Lasse Midttun poengtert. En verden uten oss mennesker. Det er bare snakk om når.
Det er altså tale om en dommedag som i prinsippet kan beregnes gjennom vitenskapelige prognoser forutsigbar, bare måleinstrumentene er gode nok. En geolog hentes inn og snakker om fortidige utryddelser, mens en religionshistoriker viser til religiøse dommedagsprofetier som likevel ikke slo til. Et sannsynlig vitenskapelig verdensbilde står imot et tilbakevist religiøst. Den religiøse dommedagen står dermed igjen som galimatias, inkludert den kristne: «Særlig innen kristen apokalyptikk er spørsmålet om hvem som blir reddet det helt sentrale,» hevder Midttun før han trekker inn Jehovas vitner som eksempel. Kristen apokalyptikk blir ensbetydende med religiøs fundamentalisme. Er det dommedag på alvor? Er det en eneste av Morgenbladets lesere som tar en slik dommedag på alvor?
Om vi skal ta den kristne eskatologien på alvor, kan vi ikke stille den kristne dommedagen på samme linje som en vitenskapelig prognose. Den kristne dommedagen følger ikke en kronologisk eller vitenskapelig logikk.
Jeg mener filosofen Emmanuel Levinas gir oss nyttig veiledning når vi skal gjenoppdage dommedagens sanne betydning. Som jøde forsøker Levinas å oversette de bibelske profetenes dommedagsbegrep til filosofien, og hevder talen om dommedag misforstås når den oppfattes som en ren spådom om fremtiden. Det betyr at vi ikke får vite noe om endetid og dom gjennom naturvitenskapelige observasjoner som gir prognoser for jordens tilstand i fremtiden. Levinas dommedag kan ikke festes til et måleinstrument eller forutsies, men kommer helt uventet gjennom den Andres ansikt.
Den Andres ansikt gjør inntrykk som menneskelig sårbarhet, nød og fattigdom, ifølge den kristne tradisjon som Kristus: «For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke,» skal det leses fra Matteusevangeliet i alle landets kirker på Domssøndagen i november. De menneskene som lider mest nød på grunn av klimaendringen kan derfor sies å være Kristus. I vårt forhold til de lidende utsies det en dom. Flomofrenes og tørkeofrenes lidelse er i seg selv en anklage og en moralsk dom over oss. Denne dommen er ingen domsavsigelse som utmåler en fengselsstraff for oss, men en vekkende anklage som gir oss et etisk ansvar. Noe må gjøres. Lidelsen må lindres.
Dommedag inntreffer altså ikke med værendringer og naturkatastrofer. Dommen er ikke «et fascinerende scenario» om en «verden uten oss». Dommen rammer oss i møtet med de menneskene som blir maktesløse ofre for naturkatastrofene. Det har altså en moralsk betydning, som er for dyrebar til å overlates til religiøse fundamentalister og lekende journalisters fortolkningsmonopol i Morgenbladet og i andre medier. Det har et rasjonale, selv om det ikke må forveksles med et naturvitenskapelig et.
Det er selvsagt Kirkens egen skyld at sekulære aktører får hegemoni over dommedagsretorikken. Problemet er bare at media kontakter geologer før de spør teologer om teologiske begreper. Vi teologer må i stedet stå og rope i en ørken av kirkebenker. Jeg kjenner det føles godt å rope i en intellektuell oase som Morgenbladet, med forhåndsreklame for domssøndagen i kirkeåret.
Ole Jakob Løland
Prest i Skøyen kirke og bidragsyter i boken Nytt Klima , som lanseres i disse dager