Finanskrisen har rokket ved de siste tiårenes etablerte politiske og økonomiske sannheter. Dette påvirker også boligsituasjonen. På tross av boligmangel står mange både offentlig og privat eide bygninger tomme over lengre tid i Oslo. Privat investeringsvilje bremser opp i den økonomiske nedgangen. Mange mener derfor at tiden er overmoden for en ny og bedre sosial boligpolitikk.
I Dagsnytt Atten onsdag 22. oktober kom SVs Audun Lysbakken med et interessant forslag om å legalisere husokkupasjon etter den nederlandske modellen. Dette innebærer i hovedsak at bygninger som står tomme i mer enn ett år lovlig kan tas i bruk dersom det kan dokumenteres at det ikke finnes konkrete planer for eiendommen i nærmeste fremtid. Med denne bruksretten vil det følge en plikt om å flytte ut når konkrete planer for bygningen måtte foreligge, etter avtale med eier.
Lysbakkens forslag er en del av en større satsning på sosial boligpolitikk som blant annet også omfatter en massiv bygging av ikke-kommersielle utleieboliger og anerkjenner et kollektivt ansvar for boligsituasjonen. Høyres Bent Høie hevder i samme debatt at forslaget er et angrep på eiendomsretten og at det åpner for at pøbler tar seg til rette.
Det er tradisjonelt stor motstand mot å «ta seg til rette» på annen manns eiendom i Norge. Vi hegner godt om den grunnlovfestede eiendomsretten, og bruk av ubrukte boliger kan sees på som et angrep på denne. Men selv i dagens Norge er ikke eiendomsretten absolutt. Bygninger kan være vernet av kulturhensyn, eller styrt av spesielle bruksbestemmelser som for eksempel bo- og driveplikt. Samtidig må alle forholde seg til gjeldende reguleringsplan. Eiendomsretten er altså ikke fullstendig, og det er det ingen grunn til at den skal være.
«Ubrukte» områder med tomrom og tomme hus kan skape utrygghet. En huseier som lar boliger stå tomme bidrar dermed til forslumming og degradering langt utover den enkelte adresse. Det er derfor gode grunner til å legge sterkere fellesskapsansvar på eiendomsbesittere i byen. Bruk av ubrukt eiendom bør derfor forsvares og tillates.
Kan man med dette forstå husokkupasjon som noe konstruktivt og samfunnstjenlig? For eiendommer på private hender er det nærliggende å først og fremst se for seg okkupasjoner som midlertidige, med andre ord som en fleksibel utnyttelse av boligareal som samtidig motvirker forslumming. Når det gjelder kommunal eiendom kan grupper sette i stand ellers ubeboelige hus og dermed bidra til å løse flere kommunale oppgaver: Ved hjelp av kollektive løsninger og lavere krav til materiell standard kan en gruppe boligløse overkomme tilsynelatende uløselige utfordringer, sett med kommunale øyne. Gruppene løser dermed oppgaver knyttet til vedlikehold samtidig som de bidrar til å skape nye sosiale boligløsninger for seg selv og andre. Dette kan inngå som en langsiktig del av et variert sosialt boligtilbud.
Et godt eksempel i denne sammenheng er Bo- og arbeidssamvirket Vestbredden Vel, vel, som ligger i Hausmanns gate 40 i Oslo. Samvirket har gjennom ni år satt i stand, bebodd og vedlikeholdt en kommunal eiendom hvis verdi ble stipulert til kroner null før bygningen ble tatt i bruk. I dag er det et selvdrevet sosialt boprosjekt og en del av det sosiale og kulturelle knutepunktet Hausmannskvartalet. Samvirket er i disse dager i forhandling med kommunen om en formell leiekontrakt.
Forslaget om legalisering av husokkupasjon sammen med økt sosial boligbygging vil kunne utgjøre de «nye grepene» i sosial boligpolitikk som er blitt etterlyst av flere. Istedenfor utkastelse og kriminalisering av okkupanter, vil en anerkjennelse av individuelle gruppers egeninitiativ kunne skape gode og rimelige boligløsninger som engasjerer deltagerne gjennom brukermedvirkning og samarbeid. Dette kan igjen være med på skape gode bomiljøer og nærområder, samt en levende og mangfoldig by.
Nicolai Gulowsen
Student, samfunnsgeografi, UiO