Snåsamannen
Jeg hadde gleden av å følge litt av debatten på Litteraturhuset omkring fenomenet Snåsamannen mandag i forrige uke. Både der og i den generelle debatten om slike fenomener er det noe som slår meg som veldig merkelig.
La det først sies at jeg selv har stor sympati for både Joralf Gjerstad, Ingar Sletten Kolloen og Cato Schiøtz. Jeg er selv ikke fremmed for fenomenene. Men som filosof, og derfor over gjennomsnittet interessert i kriterier for kunnskapsdannelse, er jeg ikke imponert over argumentasjonen.
I den runden jeg var vitne til på Litteraturhuset, må Kristian Gundersen sies å ha vært vinneren. Mengden anekdoter eller eksempler som forteller om Snåsamannens bragder er ikke i seg selv, slik Cato Schiøtz argumenterer for, nok til å konkludere med at fenomenene er ekte. Det anekdotene kan gjøre, er å danne grunnlag for en hypotese.
Begge sider er heldigvis enige om at bevisbyrden for noe som tilsynelatende bryter så radikalt med anerkjente teorier om verden, ligger hos protagonistene. Det skuffende er at disse nesten alltid henviser til at man har å gjøre med et domene som ikke er kvantifiserbart, og at man dermed må slakke på metodekravene. Dette er både kunnskapsløst og fantasiløst. Gundersen og hans meningsfeller har all grunn til å kreve at redelige metoder benyttes. De har også all grunn til å drive godmodig latterliggjøring av de «troende». Og da er vi ved poenget: Ingen av «de troende» ser ut til å være i stand til å danne skikkelige hypoteser. De som opplever fenomenene burde jo være de best kvalifiserte til å avgrense og presisere en testbar hypotese. Det kan umulig forlanges at for eksempel Gundersen skal trå til og gjøre det. Det er Schiøtz, og andre som vier seg til slike studier, som sitter på nøkkelen til å bekrefte eller avkrefte Snåsamannens evner.
Jeg la merke til at debattantene i etterkant av arrangementet moret seg med litt uskyldig selskapslek å gjette tall skrevet på lapper. Også ellers ser undersøkelsene ut til å ligge på «selskapsleknivå». Det var i debatten snakk om at Schiøtz fikk Snåsamannen til å gjette valøren på et skjult spillkort, noe han selvfølgelig klarte, gitt anekdoteverdien. Motdebattanten Even Gran ønsket på sin side å presentere Snåsamannen for ti slike konvolutter, mens Schiøtz henviste til at dette ikke er noe Snåsamannen kan presse frem.
Begge sider viser her manglende evne til presis hypotesedannelse. Men ansvaret hviler som sagt på Schiøtz. Og med tunga rett i munnen burde ikke det være en tung byrde: her har man allerede, uten å være oppmerksom på det, avgrenset og presisert hypotesen. Den kunne formuleres som følger: Snåsamannen får spontane klarsyn angående valøren på skjulte spillkort. Denne hypotesen kan testes! En enkel test som undersøker nettopp denne hypotesen ville være å presentere Snåsamannen eller en annen slik «mann» for en viss mengde spillkort, ett av gangen i lukkede konvolutter. Istedenfor å be ham å lese alle kortene, noe som ikke tester den nevnte hypotesen, bes han om å si noe kun om de konvoluttene han får en spontan følelse for. La ham ta den tiden han trenger, og gjerne gjennomgå bunken flere ganger. De konvoluttene som til slutt åpnes og kontrolleres, vil utgjøre grunnlaget for testing av hypotesen. Slik vil man ved presis hypotesedannelse omgå de hindringene man stadig støter på med slike fenomener.
Denne avgrensete og presiserte hypotesen gjør ikke Snåsamannens eventuelle evner mindre utrolige. Det er tross alt selve eksistensen av fenomenet man strides om, ikke hvorvidt evnene alltid kan fremkalles i enhver situasjon. Man kunne likevel mistenke de «troende» for ikke å ville redusere fenomenet på denne måten. Det skal liksom være litt flytende og mystisk. Det er imidlertid ikke slik at visse fenomener, i kraft av sin natur, ikke er testbare. Utfordringen ligger som vist i å formulere hypotesene mest mulig presist, og tilpasse testene deretter. Fantasiløsheten i så måte er overraskende når man mener å sitte på et så fantastisk materiale.
Ole-Kristian Krukhaug
Filosof