Grådighet er naturlig

Finanskrisen

Maria Reinertsen startet en spennende debatt i forrige uke med sin anmeldelse av to bøker om finanskrisen av henholdsvis George Akerlof/Robert J. Shiller og George Cooper. Akerlof/Shiller legger til grunn at mennesket i bunn og grunn er et grådig dyr, mens Cooper ser mennesket som en rasjonell aktør.

Vi ønsker her å argumentere for at grådighet er naturlig og kan være sunt. Dette fordrer at vi bygger systemer i samfunnet vårt som omformer egeninteressen til samfunnsnytte.

Gjennom hele antikken og langt inn i renessansen var målet å kontrollere menneskets uønskede eller uregjerlige egenskaper, som grådighet, egoisme og for store ambisjoner. Machiavelli er et eksempel på en som tidlig så mennesket som en egoistisk «luring», som bare meler sin egen kake. Etter Machiavelli ble denne mer realistiske beskrivelsen av menneskelig adferd benyttet i både politisk og økonomisk argumentasjon.

Egeninteressen er rasjonell, samtidig som den er styrt av drifter og følelser. Grådighet, som mange i dag gir skylden for finanskrisen, er bare én av driftene. En viktig drivkraft som holder grådigheten i sjakk, er behovet for å bli likt og beundret. Mange moralfilosofer på 1700-tallet hevdet at denne menneskelige tilbøyeligheten er så sterk at den kontrollerer uheldige utslag av en rekke andre og mindre sympatiske trekk. Samfunnets lover og regler, eller andres blikk og mening, fører til selvregulering og kontroll.

På 1700-tallet ville man finne svar på hvordan uregjerlige drifter, som grådighet, kunne kontrolleres og kanaliseres til fornuftig virksomhet. Egeninteressen ble ansett som en naturlig egenskap ved mennesket. Den nye moralen ble legitimert av Adam Smith, som i The Wealth of Nations (1776) mener at egennyttige motivkrefter resulterer i en generell velstandsøkning som kommer det brede lag i samfunnet til gode, også de fattige. Ikke bare øker de nasjonenes velstand, men de siviliserer samtidig mennesket. Smith er pragmatisk, hans prosjekt går ikke ut på å endre menneskets moral. Men han mener at det i et fritt markedssamfunn i lengden vil lønne seg å opptre anstendig. Markedssamfunnet fremhever egenskaper som måtehold, tillitsfull adferd og langsiktighet i relasjoner.

Når noen, som Cooper, mener at den rasjonelle egeninteressen er den mest fremtredende egenskapen hos individet, så synes andre å mene at grådigheten er den viktigste drivkraften. Poenget er at begge syn har litt rett. Adam Smith mener at markedsmekanismene kun fungerer, dersom de økonomiske aktørene holder seg til spillereglene og gjeldende forretningspraksis. Markedet er avhengig av at aktørene opptrer tillitsfullt og ærlig. Egeninteresse uten grenser er både farlig og uønsket. Så når Akerlof og Shiller etterlyser en økonomisk politikk som tar menneskenes tendens til dyrisk oppførsel på alvor, er det 1700-tallsdebatten som kommer tilbake i finanskrisens drakt.

Markedet forutsetter egendrift og egeninteresse, men ikke grenseløs grådighet. Fremdeles er det et gjeldende prinsipp i konkurransestyrte, kapitalistiske samfunn at egeninteressen allokerer arbeidskraft og ressurser på en måte som gir størst mulig produksjonsutbytte til lavest mulige priser. Egeninteressen motiverer innovatører og entreprenører til å snu seg rundt for å igangsette konkurransedyktige og levedyktige prosjekter. For å sitere Cooper: Entreprenørers egendrift er viktig, og den må ikke undertrykkes, for den er avgjørende for at vi skal komme oss ut av krisen.

Under et besøk i Oslo nylig understreket Cooper at «greed is necessary for growth», og han sa samtidig at han vil arbeide videre med problemstillingen. Kanskje ikke Cooper og Akerlof/Shiller er så uenige som Reinertsen hevder? Samtidig bør man åpne for å endre reguleringen av finansinstitusjonene, særlig i USA, for den består også av mennesker, noe Reinertsen riktig påpeker.

Målsettingen bør ikke nødvendigvis være mer, men bedre og mer effektiv regulering. Tiltak som fremmer redelighet, og som kanaliserer «grådighet» til samfunnsnyttig virke, er bra. Målsettingen må være å få markedet og egeninteressen til å virke sammen på en fornuftig måte, slik Adam Smith foreskrev.

Ulla Fjeldstad Mathilde Fasting

Prosjektledere, Civita